| dc.description.abstract | Byer er i konstant utvikling, med nye praksiser og behov. Over tid skapes byområder gjennom strukturelle lag, systemer og sosiomaterielle forhold. Denne kompleksiteten gjør transformasjon av urbane sentrumsområder til en omfattende oppgave, hvor ulike hensyn må balanseres. Dette gjelder i særlig grad klima- og miljøhensyn, men også sosial bærekraft, som i de siste årene har fått økt oppmerksomhet.
Offentlige rom i urbane miljøer har alltid spilt en avgjørende rolle i menneskers sosiale liv. I dag er byens rom under press. En stadig mer globalisert økonomi, fremveksten av virtuelle rom, fortetting og klimaendringer skaper konsekvenser for bruken, relevansen og utformingen av offentlige rom.
Planleggere har i dag en fornyet oppmerksomhet til det sosiale aspektet ved det offentlige rom, en vending fra det modernistiske objektorienterte planleggingsparadimet til en mer helhetlig og menneskesentrert tilnærming. Urban vitalitet og byliv er nøkkelord i denne sammenhengen, og brukes ofte som en indeks på vellykkede offentlige rom. Men hva er egentlig byliv, og hvordan kan man planlegge for levende byrom?
I oppgaven undersøkes det hvordan det kan planlegges for levende byrom i et aktuelt sentrumsområde i Stavanger. Området preges av å være regionens største kollektivknutepunkt, men er også en arena for kunst- og kulturproduksjon. Oppgaven tar utgangspunkt i den pågående byutviklingsprosessen og de tilknyttede prosjektene: Akropolis-visjonen, Bussveien, og Stavanger stasjon
Stavanger Sentralstasjon danner størstedelen av området, et travelt knutepunkt med 7.7 millioner årlige reisende. På et lokk over toglinjene ligger en stor parkeringsplass og et eldre trehus i en liten parklomme. Ved siden av, deler en trafikkert veistrekning området i to. På områdets resterende halvdel ligger en gruppe historiske murbygg, inkludert Rogaland teater og Stavanger museum. De er strategisk plassert som et ensemble på en høyde i landskapet – et kulturelt akropolis. Disse institusjonene skaper interessante synergier.
Mye av det som foregår på det utvalgte planområdet i Stavanger, selv om det et spesielt komplekst område, er ikke et enkeltstående tilfelle. De samme tendensene finnes over hele landet, med knutepunktutvikling og utbygging av kollektiv mobilitet. Det eksisterer også en diskurs rundt bruk, vern og utvikling av eldre historiske bygninger som teater, bibliotek og muséer.
For å svare på problemstillingen, undersøkes området og de pågående prosjektene gjennom dokumentanalyse, aktørintervjuer og en gjennomgang av overordnede føringer. Deretter analyseres sosiokulturelle og fysiske kvaliteter i området gjennom en spørreundersøkelse og analyser. Dette resulterer i en mulighetsstudie, hvor målet med oppgaven er forene ulike behov og hensyn i ett planforslag, som transformerer området til et helhetlig sentrumsområde med levende byrom.
Mulighetsstudien viser at det er vanskelig å forene aktørenes behov med overordnede føringer og stedets forutsetninger. Gjennom kompromisser, helhetlig planlegging og inkluderende medvirkningsprosesser kan det likevel skapes et attraktivt sentrumsområde som tilrettelegger for levende byrom.
Cities develop continuously with changing practices and needs. Over time, central urban areas accumulate of layers of structures, systems, and social practices. Transforming urban areas becomes a challenging task, especially when it comes to the urgent need for cities that facilitate sustainable urban lifestyles, while reversing the consequences of the ongoing climate crisis.
Public spaces in urban environments have always played a crucial role in people's social lives. Today, public spaces are under pressure. An increasingly globalized economy, the rise of virtual spaces, increased urbanization and climate change create consequences for the use, relevance, and construction of public space.
Planners today have renewed attention to the social aspect of public space, with a turn from the modernist object-oriented planning ideologies to a more holistic and human-centered approach. Urban vitality is a key word in this regard and is often used as an index of successful public spaces. But what exactly is urban vitality, and how can one plan for vital, urban spaces?
We examine through the thesis how a relevant area in the city centre of Stavanger can be planned for vital, urban areas. The area is characterized by being the region’s largest public transport hub but is also an arena for art and cultural productions. The thesis is based on the ongoing urban development process and the associated projects: Akropolis-visjonen, Bussveien and Stavanger Station.
Stavanger station forms the largest part of the area, a hub with 7.7 million annual travelers. On a roof above the train tracks, is a large car park and an older wooden house in a small park. Bergelandbrua, a highly trafficked road south of the station, divides this area in two. On the area’s remaining half is a group of historic buildings, including Rogaland Theatre and Stavanger Museum. They are strategically placed as an ensemble on a plateau in the landscape – a cultural acropolis. The station, the theatre and the museum create interesting synergies.
What takes place in the selected planning area in Stavanger is not an isolated case, even though it is a particularly complex area. The same tendencies are found all over the country, with the development of hubs and public transportation. There is also a discourse around the use, protection, and development of older historic buildings such as theatres, libraries, and museums.
To be able to answer the research question, the area and the ongoing projects are examined through document analysis, stakeholder interviews and a review of municipal guidelines. Next, socio-cultural, and physical qualities in the area are analysed through a survey and analyses. This results in a feasibility study, where the aim is to unite different needs and considerations in a planning proposal. The planning proposal transforms the area into a holistic area in Stavanger’s city centre with vital urban spaces. | |
