Petroleumsdykkere: En historie om omsorg og kameratskap. Fortellinger fra petroleumsdykkingen mellom 1966 og 1980

Abstract

For å bygge opp og utvikle den norske oljeindustrien gjennom 1970-årene, var Norge helt avhengig av petroleumsdykkere. Dykkerne utførte grensesprengende arbeid på oppdrag for petroleumsindustrien ute i havet og ved bygging av store betonginstallasjoner i norske fjorder. I 1967 slo norske myndigheter fast at dykkevirksomheten skulle foregå under regulerte former og at dykkernes sikkerhet og helbred skulle ivaretas. Myndighetene satte krav om at dykkeoperasjoner skulle godkjennes av myndighetene før de kunne igangsettes. I praksis skjedde ikke dette. Dykkere forteller at alt var tillatt og opp til selskapene. Petroleumsdykkere jobbet på stadig større dybder ut fra industriens behov. Det ble eksperimentert med dykketabeller og gassblandinger ble tilpasset og prøvd ut. Store arbeidsanstrengelser ble utført på lange arbeidsøkter, langt vekk fra myndighetenes kontroll. Ute i havet levde gjerne dykkerne tett på hverandre over lengre perioder og som regel hadde de arbeidskontrakter av kortere varighet. Det var ikke kultur for å si fra om ugreie forhold, noe som ble sett på som svakhet, og veien var kort til å bli avskiltet som dykker. I dette arbeidsmiljøet utviklet det seg et unikt og tett arbeidskollektiv som var preget av kameratskap og omsorg i arbeidssituasjonen. Uten at arbeidskulturen framsto som myk, var det å ta vare på seg selv og arbeidskollegaen helt nødvendig og det beste sikkerhetskortet da myndighetene sviktet med å gi dykkerne et tilstrekkelig arbeidsvern.

Norway was completely dependent on deep sea divers to start and develop its oil industry during the 1970s. These divers did groundbreaking work for the oil industry both offshore and by their contribution to build large concrete installations in Norwegian fjords. In 1967, Norwegian authorities concluded that the diving activities should be regulated and that the security and health of the divers should be taken care of. The authorities demanded that diving operations should be approved before employment. This did not happen. Divers say that everything was allowed and that the operators in the North Sea made their own rules. Deep sea divers worked on ever greater depths, all depending on the industry’s needs. Experiments were made with dive tables and gas blends. Large efforts were made during long work hours, far from the eyes of the Norwegian authorities. Offshore, it was not unusual for groups of divers to live together in small living quarters over lengthy periods. Their work contracts were usually short and there was therefore no culture for speaking about unsound conditions. Whistle blowing could be seen as a weakness, and divers who did so, risked being blacklisted from future work. From these conditions, a unique and close work collective developed, with a lot of camaraderie and care between the colleagues, without it being «soft». This type of inclusive collective was the best form of safety insurance for the divers when the authorities failed in giving them sufficient occupational safety and protection.