Self-realization and its significance for school nurses remaining in practice: A qualitative study

Abstract

English abstract

Background: Realizing self is indicated as related to nurses’ remaining in practice. However, there is a need for a more comprehensive understanding of self-realization in daily nursing practice and its significance for nurses remaining in practice. In light of the global nursing shortage, estimated to be 5.7 million nurses by the year 2030, it is of particular interest to study nurses who tend to remain in practice along with the significance of self-realization for their remaining. The context of this study therefore is school nursing in Norway.

Aims: The overall aim of this study was to generate knowledge about self-realization and its significance for school nurses remaining in practice. Three research questions were formulated to concretize this aim: 1) What does it mean for school nurses to realize themselves so that they remain in nursing practice? 2) What is it school nurses strive to achieve for themselves in order to remain in practice? 3) What is it school nurses receive for themselves that influences their remaining in practice?

Method: A hermeneutic research approach was chosen for the design of this study. In total, 15 school nurses took part in the study. They were all female, aged from 33-60 years, with work experience as a school nurse ranging from 4-20 years. Data was collected by means of one narrative and two individual in-depth interviews with each participant. The interview material was analysed with a phenomenological hermeneutic method, involving naïve reading, thematic analysis, and comprehensive understanding.

Results: For the school nurses to remain in nursing practice, realizing themselves meant practising their originality, which implied taking a stand for what they identified as important to them personally as nurses: being attentive to yourself, acting true to yourself, and making independent choices (Paper I). What it is the school nurses strived to achieve for themselves pointed to what was of worth to them in daily nursing in order to remain in practice – trusting your own professional ability, aspiring to appreciation, and accomplishing self-care. Thus, realizing what was of worth to them can be regarded as a good of higher value (Paper II). What it is the school nurses receive for themselves was comprehensively understood as an expression of what they identified as the main locus of the good work-life. They gained interesting workdays for themselves, which refers to them having an attractive scope of practice and having varied tasks. Further, the school nurses attained pleasure for themselves, which refers to them being trusted and being given a response. The school nurses’ remaining seems to revolve around what it is they receive on their own behalf: an affirmation for their ordinary life and what they do as a nurse (Paper III). An overall comprehensive understanding has been formulated based on the results presented in the three research papers and is elucidated in this thesis. The overall comprehensive understanding highlights that selfrealization was of significance for the school nurses’ remaining in daily nursing practice because realizing themselves represented a desired mode of life for them. A desired mode of life incorporates what crucially matters in the school nurses’ lives, like a standard for how to realize self in daily nursing practice. Understood as a standard, a desired mode of life refers to what the school nurses ought to realize as a nurse to remain in practice. Practising what the school nurses ought to realize in their lives as a nurse can thereby be seen as an expression of what is a better or higher mode of life in daily nursing practice.

Conclusion: This study concludes that the school nurses remain in daily nursing practice because they realize self. The significance of selfrealization for remaining concerns realizing self as seeming to represent a desired mode of life for the school nurses. A desired mode of life incorporates what crucially matters in the school nurses’ lives as a nurse, thus constituting a standard for how to realize self and focusing on what they ought to realize as a nurse to remain in practice. This study points out that school nurses need to focus on themselves to remain in nursing, but more concretely they need to know how to realize self and what they ought to realize in their lives as a nurse. This implies that the knowledge generated in this study is relevant in the discussion of what is of significance for keeping nurses in practice and should be emphasized in the debate of what may facilitate and strengthen nurses’ remaining in daily nursing practice.

Norsk sammendrag

Bakgrunn: Forskning viser at sykepleiere trenger å realisere seg selv for å fortsette som sykepleier. Det er imidlertid behov for en mer overordnet forståelse av selv-realisering i daglig sykepleiepraksis og dens betydning for at sykepleiere blir værende i yrket. I lys av den globale sykepleiermangelen, estimert til 5,7 millioner sykepleier innen år 2030, er det av spesiell interesse å se nærmere på sykepleiere som blir i yrket og den betydningen selv-realisering har for at de fortsetter i sykepleien. Konteksten for denne studien er helsesykepleiere i skolehelsetjenesten i Norge.

Mål: Denne studiens overordnede mål var å skape kunnskap om selvrealisering og dets betydning for at helsesykepleiere i skolehelsetjenesten fortsetter i yrket. Tre forskningsspørsmål konkretiserer studiens overordnede mål: 1) Hva betyr det for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten å realisere seg selv slik at de fortsetter i yrket? 2) Hva er det helsesykepleiere i skolehelsetjenesten strekker seg etter for å oppnå for sin egen del for å fortsette i yrket? 3) Hva er det helsesykepleiere i skolehelsetjenesten får for sin egen del som påvirker at de blir i yrket?

Metode: Studien har et kvalitativ design med hermeneutisk forskningstilnærming. Totalt 15 helsesykepleiere med arbeidssted i skolehelsetjenesten deltok i studien. De var alle kvinner i alderen 33-60 år, med arbeidserfaring som helsesykepleier i skolehelsetjenesten fra 4-20 år. Data ble samlet inn ved hjelp av en skriftlig tekst og to individuelle dybdeintervjuer med hver deltaker. Intervjumaterialet ble analysert med en fenomenologisk hermeneutisk metode, som involverer naiv lesing, tematisk analyse og overordnet forståelse.

Resultat: For helsesykepleiere i skolehelsetjenesten betydde det å realisere seg selv å praktisere sin originalitet, noe som innebar å ta et standpunkt for det de identifiserte som viktig for dem personlig som sykepleiere: å være oppmerksom på seg selv, handle tro mot seg selv og ta selvstendige valg (Artikkel I). Det helsesykepleiere i skolehelsetjenesten strakk seg etter for å oppnå for sin egen del, pekte på det som var av høy verdi for dem i daglig praksis for å fortsette i yrket – å stole på sin profesjonalitet, å være verdsatt og å ivareta seg selv. Dermed kan det å realisere disse godene forstås som et uttrykk for det aller viktigste relatert til å fortsette som helsesykepleier i skolehelsetjenesten (Artikkel II). Det helsesykepleierne i skolehelsetjenesten fikk for sin egen del forstås som et uttrykk for det de identifiserte som det gode arbeidsliv. De fikk interessante arbeidsdager, som relateres til deres fokus som sykepleier og varierte arbeidsoppgaver. Videre fikk helsesykepleierne glede, som relateres til at de ble stolt på og gitt respons på sitt arbeid. For helsesykepleierne i skolehelsetjenesten ser det ut som at det å fortsette i yrket kan knyttes til det de selv mottar: en bekreftelse for deres vanlige liv og det de gjør som sykepleier (Artikkel III). En overordnet helhetlig forståelse er formulert basert på resultatene slik de er presentert i studiens tre forskningsartikler og er belyst i denne avhandlingen. Den overordnede forståelsen fremhever at selv-realisering var av betydning for at helsesykepleier i skolehelsetjenesten fortsetter i daglig praksis fordi det å realisere seg representerer for dem en ønsket levemåte. En ønsket levemåte fanger opp det som er av avgjørende betydning i deres liv som sykepleier, som en standard for hvordan realisere seg selv i daglig praksis. Forstått som en standard, refererer en ønsket levemåte til det helsesykepleierne i skolehelsetjenesten bør realisere som sykepleier for å fortsette i yrket. Å praktisere det de bør realisere i sitt liv som sykepleier kan derved sees som et uttrykk for hva som er en bedre eller høyere levemåte i daglig sykepleier praksis.

Konklusjon: Denne studien konkluderer med at helsesykepleiere i skolehelsetjenesten fortsetter i daglig praksis fordi de realiserer seg selv. Betydningen av selv-realisering for å fortsette i praksis knyttes til at det å realisere seg selv representerer en ønsket levemåte for helsesykepleierne i skolehelsetjenesten. En ønsket levemåte fanger opp det som er av avgjørende betydning i deres liv som sykepleier. Dette utgjør en standard for hvordan de kan realisere seg selv og fokusere på hva de bør realisere som sykepleier for å fortsette i yrket. Studien peker på at helsesykepleiere i skolehelsetjenesten må fokusere på seg selv for å fortsette i yrket, mer konkret hvordan realisere seg selv og hva de bør realisere som sykepleier. Dette innebærer at kunnskapen fra denne studien er relevant i diskusjonen om hva som er av betydning for å beholde sykepleiere i yrket og bør vektlegges i debatten om hva som kan legge til rette for og styrke sykepleiere til å bli i daglig praksis.