"TMA" : en evaluering av et aggresjons- og voldshåndteringssystem ved en psykiatrisk klinikk

Abstract

Aggresjon og vold rettet mot personell ved psykiatriske institusjoner er et omfattende problem. Som en konsekvens av dette har den undersøkte klinikken innført et aggresjons- og voldshånteringssystem kalt ”TMA.” Dette er en forkortelse for ”terapeutisk mestring av aggresjon” og er et system som er utviklet for å øke personalets kompetanse i forhold til håndtering av aggresjon og vold. Systemet inneholder både forebyggende og håndterende aspekter i forhold til hendelser som innebærer aggresjon/vold. Denne oppgaven har hatt som utgangspunkt å evaluere hvilken innvirkning TMA har på personellsikkerheten ved klinikken. Det har ikke tidligere blitt gjennomført noen kvalitativ studie som denne for å evaluere systemet. Problemstillingen er som følger: ”Hvilken betydning har opplæring innen mestring av aggresjon/vold for personellsikkerheten ved en psykiatrisk klinikk?” Det teoretiske grunnlaget i denne oppgaven er kompetanseutvikling sett i lys av struktur/rammebetingelser. Marnburgs teori (2001) har blitt brukt som grunnlag for å forstå hva kompetansebegrepet består av og hvordan individuell- og kollektiv kompetanseutvikling i organisasjoner skjer. Egeberg (1984) beskriver tre forskjellige organisasjonsperspektiv for å forklare i hvilken grad formell organisasjonsstruktur vil gjenspeile seg i den faktiske atferden. Dette er viktig fordi jo større innsikt en har i dette forholdet, jo bedre er muligheten til å bruke organisering som virkemiddel. Det ble gjennomført en kvalitativ undersøkelse hvor evalueringsaspektet passet godt fordi problemstillingen omhandler virkningen av et forsøk på å skape endring innen personalets kompetanse i forhold til aggresjons- og voldshåndtering. Hovedtyngen av data ble innhentet via 18 strukturerte individuelle intervjuer med miljøpersonell ved klinikken. Alle faggrupper ble representert, og arbeidsmassens normale sammensetning basert på kjønn og faggruppe ble forsøkt gjenspeilet i utvalget. Intervjuguiden var strukturert med åpne spørsmål og delt inn kategorisk etter tema (vedlegg 1).Det ble gjennomført triangulering av funn sett i lys av skadestatistikk samt data fra en pasientsikkerhetsundersøkelse gjennomført ved klinikken (Aase et al, 2008). Intervjuene avdekket flere interessante funn. De ansattes selvtillit er funnet å være en forhøyet faktor som følge av blant annet kursing i TMA. Økt selvtillit gir de ansatte en grunnleggende trygghet i arbeidet med aggresjon og vold og det er den forebyggende delen av systemet som kan forklare dette funnet. Samtidig er det ikke funnet evidens for at systemet har en reell forebyggende effekt ettersom skadestatistikken og antall hendelser har vist stor variasjon gjennom hele perioden systemet har vært praktisert. I forhold til fysisk håndtering av vold er det ikke påvist at systemet har noen form for innvirkning på personellsikkerheten. Både den individuelle- og kollektive kompetansen framstår lav i forhold til dette. Det finnes videre en stor grad av underrapportering av volds/trusselrelaterte hendelser som gir skadestatistikken begrenset verdi for å si noe om utviklingen i forhold til personellsikkerhet. De mest fremtredende årsakene til underrapportering er tilvenning til aggresjon/vold gjennom erfaring, samt begrenset motivasjon på grunn av dårlige kommunikasjonslinjer mellom ansatt og ledelse. Datamaterialet viser at postene har tilfredsstillende rammebetingelser i forhold til å gjennomføre TMA-trening. Årsakene til lav treningsfrekvens er hovedsakelig funnet å være uklare føringer fra ledelsen samt lavt engasjement hos de ansatte. TMA praksis har reelt sett ikke har ført til en tryggere arbeidsplass. Den opplevde sikkerheten kan imidlertid sies å være høyere. Klinikken bør vurdere hvorvidt systemet bør endres innholdsmessig i forhold til den fysiske håndteringen av aggresjon/vold ettersom de ansatte i all hovedsak ikke finner denne delen nyttig. Om en ønsker å øke den generelle frekvensen av TMA-trening må føringene bli tydeligere på postnivå. Videre vil jeg råde klinikken til å utarbeide en strategi for å minke graden av underrapportering. Implikasjoner for videre forskning er å se på hvorvidt økningen i bruken av tvang har sammenheng med personalets kompetanse i forhold til aggresjon og voldshåndtering. Videre kreves det ytterligere forskning for å avdekke de positive- og negative sidene ved at de ansatte får høyere selvtillit enn det kompetansenivået gjenspeiler i forhold til håndtering av aggresjon/vold.