Ung og uerfaren bak rattet. Likevel pålitelig? : på hvilken måte kan førerkortkandidater i større grad utvikle sin pålitelighet?

Abstract

Bakgrunn: Bakgrunnen for studien er det store antall trafikkulykker relatert til førerfeil: adferd som kunne, og burde, vært unngått. Unge menn er svært ulykkesutsatt, og da særlig i den første perioden bak rattet. Bilførerne har ansvaret for egen adferd, Statens vegvesen har ansvaret for føreropplæringen. - Læring vil si endring i eller ny adferd. En bilførers adferd er av kritisk betydning for egen og andres sikkerhet, det taler for at han/hun må være pålitelig: Bilføreren skal ikke bare kunne opptre trafikksikkert, han/hun skal også gjøre det. Formål: Formålet med avhandlingen er å bidra til at bilførerkandidatene i større grad kan ha utviklet pålitelighet når de får førerkortet og begynner på den første kritiske perioden som bilførere. Problemstilling: På hvilken måte kan førerkortkandidater i større grad utvikle sin pålitelighet? Problemstillingen er forsøkt belyst gjennom følgende forskningsspørsmål: • Hvordan kan førerkortkandidatenes pålitelighet måles? • På hvilken måte utvikles påliteligheten hos bilførerne fram til de får førerkortet? • Hvordan kan resultatene fra en slik undersøkelse bidra til å videreutvikle førerkortkandidatenes pålitelighet? Metoder: Undersøkelsen er anlagt som en mulighetsstudie, dvs. at det er valgt en eksplorativ tilnærming til problemstillingen, og både kvalitativ og kvantitativ metode er anvendt i studien. Fra en sosialpedagogisk innfallsvinkel tas det utgangspunkt i at føreropplæringen skal ha en integrerende funksjon i forhold til alle de som gjennom førerkortet får et personlig ansvar for å ivareta sikkerheten i vegtrafikken. Det er undersøkt hvordan dagens opplæringsmodell støtter læringsprosessen. Og det er søkt etter teorier som belyser hva som hemmer og fremmer utviklingen fram til en sterk intensjon om – ja, en forpliktelse til - å opptre pålitelig: Ut fra den generelle og tradisjonelle forståelsen av sosialiseringens betingelser, søkes det etter teori som kan bidra til å forklare hvordan førerkortkandidatene utvikler / kan utvikle pålitelighet på høyt nivå. Det er foretatt en kvantitativ tverrsnittundersøkelse gjennom frivillige deltakere blant kandidater til den avsluttende førerprøven. Sosial bakgrunn og egen formening om hvordan de har utviklet sin pålitelighet er undersøkt, de er også spurt om hvor forpliktet de føler seg til å ivareta egen og andres sikkerhet. Undersøkelsen er utformet som en triangulering for å undersøke om der er sammenheng mellom sensors uformelle oppfatning av kandidatens pålitelighet og elevens svar på de samme spørsmål, videre er elevens trafikale pålitelighet vurdert mot hans/hennes generelle opplevelse av sammenheng (forståelse, motivasjon og handlingsdyktighet) hittil i livet (Soc: Sense of coherence). Hovedresultater: Trianguleringen mellom sensors vurderinger - kandidatens vurderinger og kandidatens generelle opplevelse av sammenheng i livet viste at det ut fra tilgjengelig datagrunnlag ikke var mulig å utelukke muligheten for at det ikke finnes sammenheng mellom sensors og kandidatens vurderinger, ei heller muligheten for at det ikke finnes sammenheng mellom kandidatens generelle opplevelse av sammenheng i livet (Soc) og skår på trafikale spørsmål. Undersøkelsen avslørte imidlertid forskjeller mellom kvinnene og mennene som deltok undersøkelsen: • Kvinnene følte større grad av forpliktelse i forhold til mennene. • Kvinnene følte i større grad at omgivelsene brydde seg om deres sikkerhet • Kvinnene hadde i større grad tenkt over hvordan de skulle takle personlige utfordringer enn mennene, men kvinnene og mennene forventet like høyt personlig mestringsnivå om et år. • En uventet stor andel av de spurte mente der var behov for et tilbud til elever og bilførere om noen å snakke med i forbindelse med personlige utfordringer. I den undersøkte gruppen tyder svarmaterialet på at der er korrelasjon mellom grad av sosialisering, intensjonsfordypning og danning, selvforpliktelse og pålitelighet. Dette kan tale for at føreropplæringen i større grad må støtte og virke integrerende i forhold til de som er mest ”utenfor”. Dessuten tyder resultatene på at en undersøkelse av kandidaten kan bidra til dialog og veiledning av kandidaten både ved begynnelsen av føreropplæringen og når førerkortet mottas. Begrensninger og konklusjon: I den gjennomførte undersøkelsen er utvalgets størrelse så lite at det ikke er særlig egnet for generalisering. Studien kan likevel være et idegrunnlag for videreutvikling av føreropplæringen.