Kunstens sannhet og gåtekarakter i lys av "das Unheimliche" som moderne erfaring

Abstract

I denne oppgaven foretas det en utforskning av sannhetsbegrepet i kunsten, slik det fremkommer gjennom ulike filosofer og deres teorier om estetikk. Ved å presentere Baumgarten, Kant, Schiller og Hegel med/og deres tanker om sannhet i kunst, legges grunnlaget for en nærmere gjennomgang av Heidegger og Adornos estetikk, slik det fremkommer av verkene Kunstverkets opprinnelse og Estetisk teori. Disse syn på sannhet i kunsten som kommer til uttrykk her, vil utgjøre hovedtyngden i oppgaven, samt danne utgangspunktet for forsøket på å se disse teorier opp imot vår egen tid. Ved å ta i bruk Freuds begrep ”das Unheimliche”, vil en bestemt tendens i dagens kunst trekkes frem til dette formål. I Heideggers Kunstverkets opprinnelse fremholdes sannheten som en hendelse som finner sted i kunstverket. Kunstverket innehar en egen evne til å la væren fremtre. I Estetisk teori mener Adorno at sannheten i kunsten ikke nødvendigvis avdekkes og skjer, som hos Heidegger, men snarere skjuler seg i form av en gåte. Kunstens gåtekarakter skyldes en uforsont tilstand mellom menneskene og naturen som kunsten gjenspeiler, ved å forkle seg som en gåte og reflektere tiden den virker i. ”Das Uheimliche” bringes inn i oppgaven som en tematikk som ofte gir seg til kjenne i kunsten. Begrepet er av en psykoanalytisk karakter og betegner den glidende overgangen mellom det fortrolige og det fremmede. I tillegg indikerer det den følelse av uhygge som følger av at noe fortrengt vender tilbake. Det fortrengte representerer noe sant som er skjult. Prosessene som arbeider i forbindelse med ”das Unheimliche”, kan på mange måter sammenlignes med Heideggers sannhetsbegrep, aletheia, ettersom denne dobbeltheten av det avdekkede og det tildekkede i kunsten representerer den samme form for dynamikk, eller glidende overgang, mellom det sanne som på samme tid er skjult. Adornos gåtekarakter som det kunstens sannhet skjuler seg i, kan også ses i sammenheng med ”das Unheimliche”, men da som et bilde på det fortrengte og uforsonte. Det er oppgavens tese, at når ”das Unheimliche” kommer til uttrykk i kunsten, vil man få en dobbelt visning av det sanne. Sannheten i kunsten forsterkes og transporteres gjennom visualiseringen av ”das Unheimliche”.