Håndteres vold mot kvinner i nære relasjoner som en pågående krise? : en analyse av systemet iverksatt rundt voldsutsatte kvinner i stavanger

Abstract

Vold mot kvinner i nære relasjoner skjer i et stort omfang, på tvers av kulturer, land og velstandsnivå, og er et omfattende problem verden over. Også i Norge har nesten en tidendedel av kvinner over 15 år rapportert å ha blitt utsatt for grov vold av sin nåværende eller tidligere partner. Det er også mye som tyder på at volden som rammer kvinner er annerledes fra den som rammer menn. Dette gjør det interessant å ta for seg systemet som har som mål å håndtere volden som rammer kvinner i nære relasjoner. Oppgavens hovedmål er å studere forebyggingen og beredskapen som eksisterer for å håndtere de samfunnsmessige problemene som oppstår av vold mot kvinner i nære relasjoner. Jeg ønsker med min problemstilling å se hvordan faktorer som kriseforståelse og politiske beslutninger påvirker selve håndteringen av samfunnsproblemet: Håndteres vold mot kvinner i nære relasjoner som en pågående krise? Å bli utsatt for vold av sine nærmeste har svært alvorlige konsekvenser for den enkelte, både sosialt, fysisk og psykisk. Det har imidlertid også alvorlige konsekvenser for samfunnet som helhet. Systemet som her er analysert håndterer vold mot kvinner i nære relasjoner i stor grad som enkelttilfeller. Hvert enkelt tilfelle blir håndtert, tilbudene er tilgjengelige og inkluderende for alle som sliter med problematikken. Det er likevel her funn som tyder på at selve fenomenet vold i nære relasjoner ikke blir håndtert på en like tilfredsstillende måte. Dette kan ha sammenheng med politisk prioritering. Det er grunn til å hevde at dersom vold mot kvinner i nære relasjoner blir sett som en krise på aggregert nivå, ville tiltakene rettet mot denne volden vært mer proaktive. For at det skal være mer politisk vilje til å forebygge dette problemet, må det løftes opp på dagsorden. Vold mot kvinner i nære relasjoner virker således ikke som å bli håndtert som en pågående krise, men hver individuelle krise om gangen. Det kan settes spørsmål ved om denne volden er en form for krypende krise som vi ikke tar inn over oss i befolkningen generelt. En sakte og usynlig utvikling av en kollektiv krise er mindre manifest enn plutselige kriser som rammer jevnt i befolkningen. Dette kan bidra til en lav prioritering av ressurser til den faktiske håndteringen "i felt", selv om fokuset hos myndighetene er mye større i dag.