Hvordan har myndighetene håndtert sårbarhet i vannforsyningen?

Abstract

Denne masteroppgaven har som mål å vise hvordan myndighetene har håndtert sårbarhet i vannforsyningen. For å kunne svare på problemstillingen er det gjennomført en dokumentanalyse og en intervju- runde grunnlagt på antakelser om at i teknologiske system er ofte organisatoriske forhold en undervurdert faktor og at sårbarhet ofte kan knyttes til organisatoriske forhold. Det skulle være en kjent sak for de fleste at rent drikkevann er viktig. Vi mennesker kan overleve lenge uten mat, men vi kan ikke overleve uten vann i mer enn noen få dager. Her i Norge tar vi ofte rent vann som en selvfølge uten å tenke noe særlig over hva som ville skje dersom vannet ikke kunne drikkes, om det plutselig ble borte eller om det ikke var nok av det. Det er den enkelte kommune/vannverket som skal levere trygt og nok drikkevann i følge drikkevannsforskriften. Mattilsynet har gjennom tilsyns- og godkjenningsmyndighet ansvar for at dette skjer i drikkevannsforsyningen. Likevel viser tall fra Folkehelseinstituttet at rundt 1.3 millioner nordmenn fortsatt har vann som ikke behandles mot parasitter. og tall fra Mattilsynet viser at en million mennesker får vann fra vannverk som ikke er godkjente.(NRK 2010) Dette er forhold som ifølge lover og forskrifter skal være på plass. Offentlige utredninger og rapporter dokumenterer at vannforsyningen er sårbar når det gjelder forhold som berører det organisatoriske. I tillegg til studier viser hendelser som Giardia –utbruddet i Bergen høsten 20041 og parasittalarmen med påfølgende kokepåbudet/kokerådet som Oslo- kommune opplevde høsten 20072, at vi er sårbare når det gjelder å kunne håndtere ulike hendelser som kan oppstå i vannforsyningssystemet. Årsaken til dette kan være manglende bevissthet og fokus på vannforsyningen fra myndighetenes side. Det kan ha å gjøre med måten vi er organisert på i forhold til å håndtere hendelser som kan oppstå, eller er det bare at vi mangler kompetanse omkring forhold som har med sårbarhet å gjøre? En offentlig utredning3 har dokumentert at vannforsyningen er en sentral del av samfunnets kritiske infrastruktur, og det ønskes at en god beredskaps og sikkerhet for vannforsyningen blir høyere prioritert. Vi vet at klimaendringene med dens konsekvenser er med på å påvirke drikkevannet vårt i form av at kvaliteten på vannet ved våre vannkilder blir dårligere, det gir nye sykdomsfremkallende organismer og endringer i værsituasjoner med henblikk på ekstreme nedbørsmengder (flom og tørke). I organisatoriske forhold som myndighetsutøvelse, beredskap og kompetanse viser funn at det er mangel på bruk av virkemidler for at lover og krav etterleves. Det er også mangel på bevissthet i det å kunne inneha et helhetsbilde over vannforsyningen. I tillegg er det ingen sentral enhet som har hovedansvaret for hele vannforsyningen Funn viser manglende håndtering av viktig informasjon knyttet til organisasjonsprosesser som kan redusere sårbarheten i vannforsyningen. Mattilsynet har som tilsynsmyndighet per 2010, ikke et godt system som kan vise/måle tilstanden i vannforsyningen. Undersøkelsen viser at Mattilsynet har opplevd og opplever at det eksisterer målkonflikter i organisasjonen knyttet til økonomi og kompetanse. Det kan være vanskelig å få utført det de er pålagt å gjøre innenfor de ressursene de har. Er det grunnen til at regelverket ikke blir forvaltet strengt nok og at sårbarheten i vannforsyningen ikke blir mindre?