| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er utført som del av endringsledelsesstudiet ved Universitetet i Stavanger. Oppgaven er en casestudie av samhandlingsprosjektet mellom Stavanger Kommune og Stavanger Universitetssykehus om Stokka intermediæravdeling, IMA.
IMA ble opprettet høsten 2008 i tråd med nasjonal helseplan (St. prp. nr. 1 (2006-2007)) og “Mestring, muligheter og mening” (St. meld. nr. 25 (2005 - 2006), 2006). Bakgrunnen for etableringen var at Stavanger kommune ønsket å utvikle et mer differensiert tilbud i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, som et ledd i en bedre eldreomsorg.
Oppgaven setter fokus på et aktuelt og mye diskutert tema innen helsevesenet i Norge, og slik sett også et interessant tema for en masteroppgave innen endringsledelse. Formålet med denne studien, er å beskrive og analysere samhandlingspraksisen mellom Stavanger universitetssykehus (SUS) og Stavanger kommune (SK). Samhandlingsreformen vil tre i kraft tidlig i 2012, og i den forbindelse pekes det på samhandling som en del av løsningen på fremtidens utfordringer for velferdsstatens helse- og omsorgstjenester.
Casestudien har en kvalitativ tilnærming, og består i tillegg til skriftlige kilder av 12 individuelle dybdeintervjuer med ansatte i SK og SUS. I oppgaven benyttes tre analytiske perspektiver, myte- struktur- og kulturperspektivet, for å studere samhandlingspraksisen. Vi argumenterer for at anvendelsen av de tre perspektiver til sammen har gitt en bedre forståelse av IMA som organisasjonsløsning, både hvorfor den oppstod og hvordan den virker. Den komplementære tilnærmingen har dermed sine fortrinn, men studien viser også at det ikke er så lett å fastslå om ett perspektiv er viktigere enn et annet.
Veileder har vært forsker ved IRIS, Ståle Opedal, som har vært koplet opp mot studien ”Learning from different experiences: Multilevel Governance of health and care services in Denmark and Norway”.
Resultatene fra vår studie viser at utfordringen er størst når IMA konfronteres med pasienter som ikke helt passer til målgruppen og uenigheter mellom partene oppstår. Aktørene i IMA responderer på denne type utfordringer med å vise til egne organisasjoners regler, prosedyrer og struktur. Samtidig ser vi hvordan nettverksmodellen IMA ikke gir svar på utfordringer i forhold til IKT- og fagsystemer som ikke ”snakker” sammen. Det mest slående med IMA er hvordan samhandling presenteres på overflaten i form av positiv retorikk, og i saker hvor pasientinntak til avdelingen ikke gir grobunn for uenigheter og konflikt. Samhandling oppfattes som bra og riktig, men normene for handling er i stor grad preget av etablerte praksiser mellom SK og SUS. På det retoriske planet ser vi trekk av en felles kultur. Når vi går dypere ned i kulturelle faktorer ser vi at det noen ganger oppstår en kløft mellom SK og SUS som IMA ikke klarer å bygge bro over. Studien avdekker at gamle kulturer som tradisjonelt har splittet kommune og sykehus i et “de og oss” fortsatt kommer til overflaten.
På bakgrunn av oppgavens funn, reises nye spørsmål det kan være hensiktsmessig og interessant å studere videre. IMA er en ny og hybrid organisasjonsform. Vår vurdering er at spørsmål knyttet til pasientsikkerhet og -rettigheter bør debatteres videre. Det bør også forskes videre på øvrige implikasjoner på fremveksten av nye nettverksbaserte organisasjonsformer i helsetjenesten i skjæringspunktet mellom stat og kommune. Med stadig flere nedenfra-og-opp styrte initiativ melder flere spørsmål seg: Hvem bestemmer egentlig? Er dette tjenesteytende organisasjoner fritatt for den demokratiske og administrative kontroll andre typer virksomheter er underlagt? Og til slutt, hvordan skal IKT systemer i fremtiden integreres i denne type organisasjoner?
IMA er et barn av sin tid. Intermediæravdelinger har etter hvert fått gjennomslagskraft som en god modell for oppgaveløsing i skjæringspunktet mellom sykehus og kommuner, som vi antar vi både vil se og høre mer om i tiden som kommer. | en_US |
