| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål:
Vitneobservasjoner og vitners pålitelighet har lenge stått i fokus i psykologien, og den empiriske forskningen på temaet har lange røtter. Man identifiserte allerede på begynnelsen av 1900-tallet forhold som påvirker minner og gjør dem upålitelige. Vitnepsykologien beskriver hvordan vitner og deres observasjoner og beretninger om en hendelse kan være upålitelige, og denne kunnskapen er spesielt relevant innen kriminaletterforskning. Derimot er ikke vitneobservasjoner som datakilde kun forebeholdt det psykologiske og juridiske fagfeltet.
Denne studien omhandler vitneobservasjoner som brukes som datakilde i granskingsarbeid. Ulykkesgransking er et fag hvor vitner er en av de viktigste datakildene til informasjon om ulykken og omstendighetene som førte til denne. Derimot kritiseres både granskingsenheter og granskingsfeltet generelt for å være for lite opptatt av intervjusituasjonen og den omfattende forskningen som beviser menneskets upålitelige og påvirkelige hukommelse. Formålet med denne oppgaven har derfor vært å rette søkelyset på temaet i granskingsfaget, kartlegge hvordan granskingsenheter tilnærmer seg intervjusituasjonen, og i hvor stor grad man i litteraturen og i praksis har kunnskaper om og fokus på vitners pålitelighet. Problemstillingen ble derfor som følger:
Hvilken fremgangsmåte benytter ulike granskingsenheter i intervju av vitner, og er de bevisst på og vurderer de sine vitnedata ut i fra de vitnepsykologiske faktorene som kan påvirke vitners pålitelighet?
Metode
For å svare på studiens problemstilling har det blitt utført to kvalitative studier. Det har blitt utført en dokumentstudie av 3 sentrale granskingsmetoder; DOE workbook, MTO og STEP. Det har også blitt utført en undersøkelse av 5 ulike granskingsenheter; Statens havarikommisjon for transport, Petroleumstilsynet, Statoil, Bergen Group Rosenberg og Nordsjø/miljøseksjonen ved politihuset i Stavanger. Grunnlaget for undersøkelsen er semistrukturerte intervju av 10 respondenter.
Resultater og konklusjon
Dokumentstudien viste at det finnes en generell mangel på detaljerte beskrivelser av hvordan å samle inn data, hvordan konkret avhøre vitner og vurdere deres observasjoner og utsagn. Litteraturen beskriver ikke hvordan man skal gå frem for å sikre gode vitnedata. Dersom temaet er blitt behandlet, som man eksempelvis ser i DOE workbook, så er dette gjort på en liten systematisk måte. Dokumentstudien konkluderte med at det bør utvikles egne fagbøker eller kapitler i veiledere og lignende, som beskriver vitner som datakilder, hvilke intervjuteknikker som bør benyttes og hvordan man skal vurdere de dataene man får fra intervju med vitner. En generell innføring i vitnepsykologi ble anbefalt.
Den empiriske undersøkelsen av granskingsenhetene viste at de får opplæring i og har fokus på hvordan man skal utføre intervjuer. Opplæringens omfang avhenger derimot av om granskingsenhetene arbeider utelukkende med gransking eller kun tidvis når dette er aktuelt. Undersøkelsen viste også at granskingsenhetene har ulike framgangsmåter i intervju av vitner, men at deres framgangsmåter i stor grad samsvarer med teknikkene i det kognitive intervju, som teorien skisserer. Et fåtall av respondentene vet derimot at de teknikkene de bruker hører til denne spesifikke intervjuformen.
Et annet viktig moment i den empiriske undersøkelsen var å se på hvilken relevans den vitnepsykologiske teorien har i granskingskonteksten og hvorvidt granskingsenhetene selv mener at teorien er relevant og bør overføres. Mange av respondentene har ikke hørt om vitnepsykologi, men de gjenkjenner mye av det teorien beskriver, noe som kan forklares av at de har mye erfaring som granskingsledere og intervjuere. Spesielt faktorene under gjenhentingsfasen hadde de mye kunnskap om og som de også mente var viktigst å ha kunnskap om. Man ser altså at teorien fra vitnepsykologien er meget relevant for granskingskonteksten.
Respondentene var derimot tvilende på om det er behov for et større fokus på vitner som datakilde og påliteligheten til denne informasjonen i gransking. Flere mente at det er bra med fokus på intervjusituasjonen og bedre denne, men inngående kunnskap om påvirkningsfaktorer og vurdering av vitners pålitelighet var ikke like sentralt. En begrunnelse som ble gitt var at vitnedata ikke brukes som sannhetsdata, og granskingene som utføres får heller ikke noen strafferettslige forfølgelser for enkeltpersoner eller bedrifter. Likevel sa flere respondenter at de ønsker kunnskapsutvikling i forhold til intervjuteknikk. I oppgaven argumenteres det derimot for at dersom man skal utvikle mer kunnskap i forhold til intervjuteknikk er det akkurat vitnepsykologi man må få mer kunnskap om. For å kunne utvikle sine egne ferdigheter i intervjusituasjonen vil det stå sentralt å få mer kunnskaper om hvordan mennesket du intervjuer fungerer, og hvordan det mennesket kan bli påvirket av faktorer rundt seg, intervjueren inkludert. Den empiriske undersøkelsen konkluderte derfor med at granskingsenhetene er på god vei mot kunnskapsutvikling i temaet, men at kunnskapen om vitnepsykologi hos dem ikke er systematisert. Det bør være klart for enhver enhet som driver med gransking hvorfor de har den fremgangsmåten ved intervju som de har, samt å gjøre sine granskingsledere klar over hvilken påvirkningskraft de selv besitter i intervjusituasjonen. Det anbefales at granskingsenhetene ser nærmere på sine egne opplæringsprosedyrer og prosedyrer for intervjuet, slik at man trekker inn vitnepsykologien og benytter denne kunnskapen i sine vurderinger av egne vitnedata | en_US |
