| dc.description.abstract | Konfliktrådene ble etablert på begynnelsen på 90-tallet. Lov om megling i konfliktråd ble vedtatt i 1991, og gjorde Norge til et foregangsland på dette området.
Virksomhetsoverdragelsen i 2004, medførte at konfliktrådet ble en del av det statlige byråkrati. Det ble gjort grep for at organisasjonen i større grad skulle bli oppfattet som en enhet med felles mål, og hvor ikke bare logoen ble lik for hele landet, men organisering og utførelse av oppgavene. På bakgrunn av dagens organisasjonsform, har jeg satt konfliktrådets organisering inn i enn strukturell fortolkningsramme.
Konfliktrådene har siden oppstart hatt en lokalsamfunnsforankring. 22 regionale konfliktrådsadministrasjoner står for den daglige drift. Lokalforankring og mangfold står sentralt. Ved å skape en mer enhetlig organisasjon, må felles organisasjonskultur og lokal kultur finne et balansepunkt, slik at det ene ikke går på bekostning av det andre.
Fortsatt står legmannsordningen sterk, men det å være konfliktrådsmegler er ikke statisk. Fra Molander et al ( 2010) har jeg hentet teori som beskriver utviklingstrekk ved en profesjonaliseringsprosess. Det betyr ikke at jeg mener det å være konfliktrådsmegler er på vei til å bli en egen profesjon, men mer at utviklingen går i retning en mer profesjonell utførelse av oppgaven.
Når jeg beskriver andre meglingsordninger, hvor meglerne har et annet utgangspunkt for å gå inn i rollen, er målet å få frem betydning av å skille profesjonsrollen fra meglerrollen. Konfliktrådsmeglerne har ikke oppgaven i kraft av sin profesjon, men ut fra en vurdering av personlig egnethet. Når partene ikke er kjent med meglerens faglige bakgrunn, har de heller ikke forventninger til megleren ut over at det er en person som skal ha en upartisk rolle, og være møteleder i prosessen mot en løsning – en løsning som er partenes eiendom. Dette skulle gi konfliktrådsmeglerne et svært godt utgangspunkt når det gjelder å være tydelig på rollen, og markere at dette er noe annet enn for eksempel å være lærer, sosialarbeider eller jurist.
Konfliktrådsmeglerne velger oppgaven i stor grad ut fra interesse og sosialt engasjement. Oppgaven har endret seg over tid, anvendelsesområdet er utvidet, ulike prosjekter har kommet til, og metodisk har det skjedd en utvikling. Konfliktrådsmeglere har gradvis fått en mer krevende oppgave. Når meglerne blir spurt om det er oppgaver de helst ikke ønsker, er det nettopp noe av det nye som har kommet til som de ønsker å velge bort. Får de spørsmål om spesialisering, så oppgir de nettopp de oppgavene de tidligere sa de ikke ønsket. Konfliktrådet må ta hensyn til de begrensninger det medfører å ha et større antall nøkkelpersoner som har et løsere forhold til organisasjonen enn hva ansatte har. En viss spesialisering kan gi opplevelse av bedre mestring og trygghet i forhold til oppgaven.
Annet som også kan være utfordrende når meglerne i stor grad har oppgaven i tillegg til jobb, er at enkelte oppgaver medfører at sakene må behandles på dagtid. Til en viss grad kan meglere som går turnus, er pensjonerte eller av andre årsaker ikke er på jobb, ha mulighet til å behandle disse sakene. Det er imidlertid vanskelig å beregne, og det kan få konsekvenser for saksbehandlingstid.
Konfliktrådet står og faller på at det er tilstrekkelig med meglere, og at det ikke blir for stor utskiftning. Det er flere forhold som gjør det vanskelig å beregne hva som er tilstrekkelig med meglere, men undersøkelsen gav indikasjoner på at det i utvalget var noe ledig kapasitet. Når det gjaldt spørsmålet om meglerne ønsket og forsette eller ikke, oppgav 82 % i utvalget at de ønsket å fortsette. 25 % av meglergruppen på landsbasis skiftes imidlertid ut hvert år, viser tall fra konfliktrådssekretariatet. Dagens meglere har ikke særlig mer erfaring enn hva meglerne hadde i 1996, da konfliktrådene har i etableringsfasen.
Meglerne har til nå kun holdt seg til meglerrollen. Kanskje, som en konsekvens av de forandringer som har skjedd i konfliktrådet, ønsker meglerne en noe større rolle. Ved å involvere seg mer i organisasjonen blir meglerne en blant flere faktorer å regne med i endringsprosesser som berører konfliktrådsordningen.
Opplæring er et sentralt område. Ingen meglingsordning har lagt opp til en lengre utdannelse, men konfliktråd er nok den ordningen som har satt opplæring mest i system. I questbackundersøkelsen, som denne studien i stor grad bygger på, oppgir meglerne hvor lenge sammenhengende de mener de kan være borte fra jobb. I forbindelse konfliktrådets vurdering om å slå sammen stormøteopplæring og det som til nå har vært vanlig grunnopplæring, er det viktig å ta hensyn til dette, da frafall av enkelte yrkesgrupper kan få konsekvenser for sammensetning av meglergruppen.
M. Holmboe(2002) skriver i sin kommentarutgave til konfliktrådsloven at det er viktig at meglerutvalget er allsidig sammensatt. Konfliktrådsmeglerne skal være en representant fra sitt lokalsamfunn – en likemann. I dette tilfelle vil ”likemann” være en gruppe personer med en utdannelse som ligger langt over fordelingen ellers i befolkningen. Ved å ta utgangspunkt i undersøkelsen til Agenda (1996), intern undersøkelse foretatt av ansatt i konfliktrådet (Moen 2009), og questbackundersøkelsen foretatt i forbindelse med denne studien (apr. 2012) kan det beskrives en utvikling hvor konfliktrådsmeglere i stadig økende grad kommer fra yrker som krever en lengre teoretisk utdannelse. 90 % har utdannelse på høyskole og universitetsnivå blant dem som svarte på questbackundersøkelsen, mens det i befolkningen ellers var 28 %.
Foreløpig er det er det lite diskusjon om dagens meglingsordning må styrkes med meglere som har en tettere tilknytning til konfliktrådet enn hva dagens meglere har. Er det slik at ansatte i økende grad megler av ulike årsaker, må dette undersøkes nærmere. Fortsetter man å utvide anvendelsesområdet, kan det være nødvendig å supplere dagens meglingsordning.
Konfliktrådsmeglerne blir vurdert ut fra egnethet – ikke profesjonstilknytning. Yrkesrollen holdes adskilt fra meglerrollen i konfliktråd. Dette kan være en svært viktig faktor når det gjelder å ivareta en tydelig meglerrolle, og burde forskes mer på. I tillegg kan det være fornuftig å se nærmere på hva det betyr for praksis når nye meglere introduseres for ”vanlig” megling og stormøteopplæring på et og samme kurs. | no_NO |
