| dc.description.abstract | Etter de tragiske hendelsene 22.juli 2012 opplevde vi en voldsom interesse fra media, befolkningen og det offentlige i forhold til hvilken beredskap helsevesen og andre nødetater burde og skulle ha i forhold til slike hendelser. Helsevesenet har gjennom Lov om helsemessig og sosial beredskap (2000) en plikt til å sørge for at de gjør forberedelser og legger planer for hvordan de skal kunne ivareta sin plikt til å yte helsehjelp ikke bare i en normalsituasjon, men også under en krise eller katastrofe. Men hvordan ivaretar et sykehus denne plikten? Hva gjør man, og hvordan gjør man det?
Disse spørsmålene lå til grunn da jeg utformet min problemstilling:
Helsemessig og sosial beredskap i sykehus – Ivaretar dagens beredskap morgendagens utfordringer?
I denne oppgaven har jeg forsøkt å besvare dette spørsmålet. Beredskap innen helse er en ung vitenskap, og man mangler formelle, evidensbaserte vurderingsredskap for å vurdere godheten av de beredskapsplaner som finnes i helsevesenet. Jeg forsøkte derfor først å bringe på de rene hvilke indikatorer man kan se etter, for å kunne si noe om «godheten» av et beredskapssystem. Jeg så også på hvordan prosessene omkring utformingen av planverket bør være, for at man skal kunne oppnå en kvalitetsforbedring.
På bakgrunn av dette utarbeidet jeg et sett forskningsspørsmål. Forskningsspørsmålene hadde som mål både å få en klarhet i hvilke overordnede dokumenter og planer som er førende og legger premisser for hvordan sykehuset utarbeider sitt planverk, hvordan prosessene rundt planlegging av beredskapstiltak var i organisasjonen, samt hvordan man forankret og gjorde planverket kjent. Samtidig skulle forskningsspørsmålene klarlegge hvilke erfaringer man hadde gjort seg med bruk av planverket, enten i forbindelse med reelle katastrofer, eller ved bruk av planverket i forbindelse med øvelser.
For å få svar på spørsmålene mine, valgte jeg et kvalitativt forskningsdesign, og gjorde en casestudie. Metodene for datainnsamling var dokumentstudier og individuelle, delvis strukturerte intervju av personer i organisasjonen som hadde erfaring med utforming av og/eller bruk av planverket. Forskningsspørsmålene lå til grunn for dokumentstudiene jeg gjorde, og for utformingen av spørsmålene i intervjuguiden.
Jeg fant at sykehuset som organisasjon har arbeidet med beredskapsplanlegging i flere år, og at oppmerksomheten rundt og kunnskapen om dette har økt de siste årene. Sykehuset har valgt å organisere sitt planverk i et hierarkisk oppbygd system, med en overordnet plan som gjelder for hele organisasjonen, og tilhørende delplaner for de ulike divisjonene og avdelingene. Planene er for det meste basert på erfaring fra tidligere hendelser, og dette har gjort at planverket framstår som oversiktlig, og at de ulike delplanene oppleves som relevante og nyttige for dem som skal bruke dem.
Samtidig fant jeg at man sjelden benyttet en tradisjonell risikostyringsstrategi ved utforming av planene. Man hadde ingen tradisjon for å gjennomføre f.eks. interne risiko- og sårbarhetsanalyser, hverken i den divisjonen jeg undersøkte, eller på overordnet plan. Dette medførte at beslutningsgrunnlaget både i forhold til hvilke scenarier som var truende for sykehusets evne til å yte helsehjelp, og for hvilke tiltak man skulle innføre for å redusere en eventuell risiko, var mangelfullt. Det var vanskelig å undersøke eller evaluere om de tiltakene man hadde satt i verk var adekvate for å minske risikoen, og de manglende analysene gjorde at beredskapsplanene bar preg av en reaktiv tilnærming til truslene, i stedet for en proaktiv tilnærming.
Jeg fant også at erfaringer fra tidligere øvelser viste at forankringen og kjennskapen til planverket ute i organisasjonen var mangelfullt. De mest framtredende årsakene til dette, var etter min mening å finne i prosessene rundt utforming og innføring av planverket. Ved å gjennomføre planleggingsprosesser som bærer preg av rasjonell planlegging, hvor man legger til grunn at selve prosedyren vil medføre endring av atferd, mister man den muligheten som ligger i å bruke en kommunikativ planleggingsstrategi. I henhold til det kommunikative idealet vil det at alle parter deltar i prosessen bidra til en ny kollektiv meningsdanning, som gir en felles forståelse og forankring i organisasjonen. Forankringen i organisasjonen ble også svekket ved måten man gjorde planverket kjent. Man baserte seg mye på felles informasjonsmøter, og å sende ut informasjon på mail, i stedet for deltagende prosesser som ulike former for øvelser og gjennomganger. Alle disse prosessene er etter min mening med på å svekke sykehusets evne til å være godt forberedt på en framtidig utfordring.
Det som var positivt, var at ved å snakke med informanter som hadde vært med på beredskapsarbeid ved sykehuset i flere år, så jeg at organisasjonen hadde utviklet seg og modnet i løpet av de siste årene. Oppmerksomheten rundt beredskapsarbeid var økt etter at det var ansatt egne personer til å koordinere beredskapsarbeidet på overordnet nivå, og forankringen i toppledelsen var bedre enn tidligere, slik at forutsetningene for å oppnå en kvalitetsforbedring er til stede. | no_NO |
