Responstid og tillit til politiet

Abstract

Denne masteroppgaven er en studie av forholdet mellom politiets responstid og befolkningens tillit til politiet. Inntil 22. juli 2011 har det vært lite fokus på politiets responstid i Norge. Ingen nasjonale katastrofer har synliggjort behovet for fokus på akkurat denne delen av (krise)beredskapen. Publikums tillit til politiet har man derimot fulgt nøye gjennom mange år. I studien utforsker jeg de nasjonale tillitsundersøkelsene for å finne ut i hvilken grad responstid er en faktor som påvirker folks tillit til politiet. Videre undersøker jeg politiets utredninger om faktisk og forventet responstid. Er det samsvar mellom befolkningens forventinger til responstid og politiets egne beregninger? Funnene underbygges ved å intervjue operasjonsledere i politiet som innehar førstehånds kunnskap om både oppdragsløsning og publikums reaksjoner. Hvor stor tillit har publikum til politiet? – Kan det være et gap mellom responstiden publikum forventer og responstiden som kan forventes med dagens bemanning og organisering? Politiet har en sentral rolle i krise og beredskapsarbeid. En av politiets grunnleggende oppgaver er å sikre trygghetsfølelse hos innbyggerne. Teorier innen samfunnssikkerhet viser at tillit til de sentrale samfunnsinstitusjonene er helt essensielt for å opprettholde denne tryggheten. Tillit er dessuten nødvendig for at de profesjonelle etatene skal får gjort jobben sin. Med åpenbare begrensninger for politiets responstid kan man diskutere om et høyt tillitsnivå alltid gagner befolkningen fordi det understøtter trygghetsfølelsen til innbyggerne, eller om urealistisk høye forventinger til politiet er uheldig for både politiet og innbyggerne, fordi folk unnlater å ta forhåndsregler, og blir skuffet eller misfornøyd når ikke tjenesten svarer til forventingene. Svekkes tilliten til politiet over tid, vil dette gå ut over vilkårene for å utføre en god tjeneste, som igjen vil ramme menneskene som trenger hjelp fra politiet. Analysen av innbyggerundersøkelsene viser at innbyggerne har generelt stor tillit til politiet i Norge. Går vi nærmere inn i undersøkelsene og ser på variabelen «politiets tilgjengelighet ved akutt behov for hjelp», er den betydelig lavere. Andelen med godt inntrykk av politiet på dette feltet er spesielt lav i distrikter/ fylker med spredt befolkning («distrikts-Norge»). På distriktsnivå har cirka femti prosent et dårlig inntrykk og femti prosent et godt inntrykk. Vi kan anta at de med dårlig inntrykk bor lengst fra distriktenes sentrum. Sett i forhold til politidistriktenes eget datamateriale korresponderer dette inntrykket ganske godt med at femti prosent av befolkningen må regne med å vente 30 minutter eller mer på bistand fra politiet, selv i akutte og livstruende situasjoner. 30 minutter må regnes for å være lang tid å vente i livstruende situasjoner - akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) opererer med et mål for responstid på 20 minutter i grisgrendte strøk. Gjennom intervjuene av operasjonsledere kommer det også fram et tydelig skille mellom bygd og by. De formidler at innbyggere utenfor de store sentrene ser ut til å ha tatt inn over seg at de ikke kan forvente hjelp fra politiet ved akutte hendelser. De beskrives som resignerte og oppgitte ved kontakt med politiet, men også som mer kreative og løsningsorientert. Befolkningen i byene uttrykker liten forståelse hvis politiet ikke umiddelbart kan bistå ved akutt behov for hjelp. Heller ikke i byene er politiets beredskap dimensjonert for flere hendelser på én gang. Dette gjør at responstiden kan bli lang, selv om det ikke nødvendigvis er geografiske hindringer. Informantene (operasjonslederne) opplever at det er mer aksept for hindringer som ligger i lang reisevei, enn ressursmangel. Samtidig spør de seg om man skal akseptere de store forskjellene. Skal samfunnet akseptere et politi som er ute av stand til å hjelpe en som blir utsatt for pågående vold? Undersøkelsene viser som forventet at man må forvente lengre responstid i grisgrendte strøk enn i bynære strøk. Hva som forventes kan for øvrig variere etter tid på døgnet da beredskapen er organisert annerledes på kveld –og nattestid enn på dagtid. Årsaken til lang responstid er på bygda lang reisevei, mens den i bynære strøk skyldes mangel på ressurser og behov for å frigjøre patruljer før uttrykning kan starte. Samtidig synes befolkningen på bygda å ha mer realistisk forventinger til politiets responstid enn de i byen. Følgelig erfarer respondentene i undersøkelsen at folk på bygda er mer selvstendige, løsningsorienterte og handlekraftige enn befolkningen i by-strøk.