Opplevelse av sosial eksklusjon blant rusavhengige i Stavanger

Abstract

I denne undersøkelsen har jeg ved hjelp av fokusgruppe som metode sett nærmere på et utvalg rusavhengige mennesker sin opplevelse av sosial eksklusjon i Stavanger. Undersøkelsen har et avviksteoretisk perspektiv som ser på eksklusjonen med utgangspunkt i den rusavhengiges avvik fra samfunnets normer. Hovedavviket for den rusavhengige er rusavhengigheten, men det finnes en rekke andre avvik som også finner sitt festepunkt i rusavhengigheten: kriminalitet, vold, prostitusjon og så videre. Mange av disse andre avvikene fester seg til den rusavhengige som forutinntatte attributter som av flere i utvalget oppleves som feilaktige og urettferdige. Sosial eksklusjon er samfunnets reaksjon på avvikeren som bryter viktige normer. Samtidig viser det seg at nettopp eksklusjon fra det ene, ofte fører til inklusjon i noe annet, i dette tilfellet rusmiljøet. Funnene fra fokusgruppen forteller ulike historier om å oppleve eksklusjon, disse historiene forteller om ulike områder der eksklusjonen råder: I møte med det offentlige i form av ikke å bli tatt på alvor, i form av tapt autonomi og stigma som holder mennesker fast i en vanskelig situasjon. Funnene forteller også om utvalgets personlige opplevelse av å tilhøre en marginalisert gruppe som ikke finner tilhørighet i samfunnet og som opplever en stor håpløshet i forhold til å være fastlåste i sin vanskelige situasjon. Denne undersøkelsen fokuserer også på utvalgets historier om tap av familie og nære relasjoner, en side av eksklusjonen som flere i utvalget kategoriser som den vondeste. Blant mange rusavhengige finner en også opplevelser av urettferdig behandling, og at omverdenen ved sine stigma nærmest avhumaniserer dem og ikke ser annet en den rusavhengige. Undersøkelsen ser til slutt på ulike implikasjoner for hvordan man på en bedre måte kan inkludere rusavhengige mennesker i samfunnet.