Universell utforming... for hvem? En studie av mennesker med nedsatt funksjonsevne i utdanning og forventninger til NAV

Abstract

Studiens første spørsmål omhandler hvordan studenter og tidligere studenter med nedsatt funksjonsevne har klart å kvalifisere seg til høyere utdanning ved Universitetet i Stavanger. Studiens andre spørsmål synliggjør hvilke forventninger de har/hadde til NAV når de blir/ble uteksaminert og klar for arbeidslivet. Det er ingen selvfølge at elever med nedsatt funksjonsevne får anledning til å gå på enhetsskolen slik Opplæringslova tilsier. Forskning viser at om lag 80 % av elever med nedsatt funksjonsevne blir henvist til forsterkede skoletilbud. De får ikke anledning til å gå på enhetsskolen de normalt tilhører. Forskning viser at mennesker med nedsatt funksjonsevne knapt fullfører den videregående skolen. Det er grunn til å anta at dette kan skyldes mangel på faglig innhold ved de forsterkede grunnskolene. I min studie er det tre sentrale funn som har vært avgjørende for at informantene kvalifiserte seg til høyere utdanning. Alle informantene ble positivt berørt ved innføringen av Reform -97. To av informantene fikk av den grunn anledning til å gå på enhetsskolen. Evnen til å mestre tilværelsen som sosialt integrert har på ulike tidspunkt preget alle informantene. I sitt utdanningsløp ble de møtt av normalitetsforventninger som de med ulike strategier har behersket. Felles for alle er at de har brukt veldig mye tid på skolearbeid. Informantene forventer et NAV som kan være behjelpelig med tilpassing av deres arbeidsplasser. Hvis nødvendig vil de be NAV om hjelp i arbeidssøkerprosessen. Med IA-avtalen og Regjeringens Jobbstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne skulle en tro at vi har et inkluderende NAV og et inkluderende arbeidsliv. Disse betingelsene blir i min studie i stor grad avkreftet. Skal mennesker med nedsatt funksjonsevne kunne være synlige i dagens NAV og arbeidsliv kreves det ikke bare å være kvalifisert. Mennesker med nedsatt funksjonsevne må være overkvalifisert. Hos NAV og i arbeidsliv må de mer enn andre bevise at de faktisk duger. Informanter i min studie har erfart dette både i NAV og i arbeidsliv. Et større fokus på IA-arbeid er et uttalt mål i norsk politikk. Det er NAV som forvalter IA-avtalen. Et av avtalens tre delmål er et ønske om økt innslag av mennesker med nedsatt funksjonsevne i vårt arbeidsliv. Dette delmålet blir det i NAV ikke systematisk arbeidet med. Man har i NAV gode metoder for å lykkes i dette arbeidet, men metodene tas i liten grad i bruk. Ser man dette i et samfunnsøkonomisk perspektiv kan vi bruke vesentlige økonomiske midler for å sysselsette mennesker med nedsatt funksjonsevne. Studien legger føringer på at det kanskje må legges betydelig mer innsats i å motvirke holdnings- og informasjonsbarrieren mennesker med nedsatt funksjonsevne møter i utdanning og arbeidsliv. Begge arenaene, spesielt arbeidsliv som arena, må i større grad slippe kvalifiserte mennesker med nedsatt funksjonsevne inn på arbeidsmarkedet. Vi kan da kunne oppnå en positiv signaleffekt om at utdanning fører til arbeid også for mennesker med nedsatt funksjonsevne. En slik holdningsendring kan være en begynnelse på et mer inkluderende samfunn. Et samfunn med toleranse for hverandres ulikheter.