"Der det slutter, starter det"

Abstract

Denne masteroppgaven har hatt fokus på hvordan ungdom opplever sin egen overgang fra institusjon og fosterhjem til en selvstendig tilværelse. Jeg ønsket å få fem de unges tanker og erfaringer rundt deres egen overgang. Jeg endte opp med problemstillingen: Hvordan opplever ungdom som har vært på institusjon og fosterhjem sin egen overgang til en selvstendig tilværelse? Gjennom denne problemstillingen ønsket jeg å få frem de unges stemme, som kunne være med på å styrke dagens ettervern. Ettervern handler om å støtte de unge i barnevernet på vei ut i en selvstendig tilværelse på en god måte. Problemstillingen vil kunne gi svar på hvordan ungdom fra institusjon og fosterhjem opplever sin overgang til et selvstendig liv. Gjennom min barnevernutdanning opplevde jeg mye fokus på ungdom på vei inn i barnevernet, og lite på de som var på vei ut. Det er viktig å tenke på at de en dag skal ut i det selvstendige liv og kunne ta vare på seg selv og kunne bidra i samfunnets oppgaver. Det med utgangspunkt å legge til rette for den enkelte ungdom, slik at de møter sin selvstendige tilværelse på best mulig måte. Gjennom denne studien ville jeg rette oppmerksomheten på de unge opplevelser av denne prosessen Jeg har valgt en kvalitativ studie med dybdeintervju som metodeform. I tillegg til intervjuene har jeg også brukt ulike teoretisk og forskningsmessig perspektiv for å belyse problemstillingen min. Jeg har intervjuet syv ungdommer, seks jenter og en gutt i alderen 18-24 år. Ungdommene satt inne med informasjon om deres overgang til den selvstendige tilværelse. Informantene ble rekruttert gjennom institusjonen og bekjente. Mine informanter skulle ha to fellestrekk, de skulle være over myndighetsalderen og ha vært på institusjon eller fosterhjem. Det som kommer frem i denne studien handler om å se på ettervern som en prosess som omhandler før, under og etter utflytting. Fremstillingen viser at fravær i hele prosessen resulterte i en negativ overgang, og ingen grunnlag for å klare seg i det selvstendige liv. Prosessen som tilstedeværende førte til en god overgang, med et bedre grunnlag for å leve selvstendig. I diskusjon av mine funn fant jeg at seks av syv informanter levde den selvstendige tilværelse. Den siste bodde på intervjutidspunktet på institusjon igjen. Det kom frem en rekke faktorer som ikke var til stede i overgangen til den selvstendige tilværelse. Funnene viser at oppfølging etter utflytting og relasjon kom frem som viktigst. Det vil si etter utflytting.