Treningsprosessen i distanseløp på internasjonalt nivå : En analyse av treningsmengde, treningsintensitet og krav til fysisk kapasitet

Abstract

Bakgrunn: Det er få studier som har sett på hvordan treningen til de aller beste distanseløperne fordeler seg på ulike intensitetsnivå gjennom et treningsår. Det er godt dokumentert at hastigheten ved anaerobe terskel (vAT) korrelerer med prestasjonsnivået i distanseløping. Ingen studier har sett på korrelasjonen mellom vAT og faktorene: maksimalt oksygenopptak (VO2maks), utnyttingsgrad (%VO2maks) og løpsøkonomi (LØ) hos eliteløpere. Mål: Målet med avhandlingen er å belyse følgende fire hovedproblemstillinger: 1: Hvordan trente norske junior- og seniorutøvere som har nådd internasjonalt nivå i distanseløping? 2: Hvilke sammenhenger er det mellom løpsfart ved anaerob terskel (vAT) og variablene maksimalt oksygenopptak (VO2maks), løpsøkonomi (LØ) og utnyttingsgrad (%VO2maks) hos 34 mellom- og langdistanseløpere som har vært deltakere i ulike prosjektgrupper i regi av NFIF? 3: Hvilke forskjeller og likheter er det i treningen til utøverne omtalt i artiklene I, II, III og IV, og hvordan samsvarer dette med det som dokumenters og anbefales i forskningslitteraturen? 4: Hvordan samsvarer fysiologiske testresultater av norske eliteløpere med de krav forskningslitteraturen setter til løpere som skal prestere på internasjonalt toppnivå?

Metode: Det ble foretatt analyser av treningsdagbøkene til: A) fire mannlige juniorutøvere som var på europeisk nivå i terrengløping i 2008 (artikkel I), B) seks norske langdistanseløpere på internasjonalt nivå (artikkel II), C) Grete Waitz (GW) (artikkel III) og D) Henrik Ingebrigtsen (HI) (artikkel IV). Utøvernes nedskrevne treninger har blitt klassifisert i ulike soner etter intensiteten som treningen er utført med. Tester av 34 eliteløpere (22 menn og 12 kvinner) er analysert for å beskrive forholdet mellom vAT og hver av de tre faktorene: VO2maks, LØ og %VO2maks (artikkel V). Resultater: 1: Gjennomsnittlig ukentlig treningsmengde for løperne i denne avhandlingen er sterkt varierende. Blant de fire juniorløperne omtalt i artikkel I var det en variasjon i treningsmengde fra 110 til 180 km/uke grunntreningsperioden. Blant seniorløperne varierte snittet i grunntreningsperioden fra 121 km/uke hos GW til 216,8 km/uke hos utøver E i artikkel II. Alle utøverne har kombinert langkjøring med lav intensitet med intervalltrening og/eller langkjøring i området rundt anaerob terskel. Prosentandelen med trening i spesifikk konkurransefart økte i den konkurranseforberedende perioden og i konkurranseperioden. 2: Blant 34 norske løpere ble det funnet at de tre faktorene VO2maks, LØ og %VO2maks samlet forklaret 89 % av variasjonen i vAT. For gruppen som helhet var det kun VO2maks som korrelerte signifikant med vAT. VO2maks var også blant menn eneste variabelen som korrelerte signifikant med vAT. Blant kvinner ble det ikke funnet korrelasjon mellom vAT og noen av variablene VO2maks, LØ og % VO2maks. Dette er så oppsiktsvekkende at det bør gjøres flere studier knyttet til dette. 3: De fire unge distanseløperne omtalt i artikkel I, løp flere km/uke enn det som er rapportert løpt av unge spanske løpere og unge norske skiløpere. Seniorløperne omtalt i artiklene II, III og IV hadde treningsmengder i tråd med det som tidligere er rapportert i et begrenset utvalg av vitenskapelige publikasjoner. 4: Løperne omtalt i denne avhandlingen har hatt VO2maksverdier tilsvarende de høyeste verdier rapportert i forskningslitteraturen. Verdiene for vAT og %VO2maks i artikkel V er, grunnet ulike protokoller, vanskelig å sammenlikne med tilsvarende verdier fra andre studier. Det anbefales at man går over til å utføre ATtester på mølle med 1 % stigning, i stedet for med 1,7 % som i dag. Videre anbefales det å utarbeide en norsk standard for estimering av løpshastigheten ved VO2maks (vVO2maks). Konklusjon: Løpere som vil nå internasjonalt nivå i distanseløp bør i 18-19års alder løpe > 110 km/uke. For seniorutøvere kan det se ut som at treningsmengder rundt 150-200 km/uke for 5000- og 10.000 m løpere, og 120-160 km/uke for 1500 m løpere er hensiktsmessig i grunntreningsperioden. Det synes også som at det å kombinere slike ukentlige løpsmengder med mye løping i terskelfart (2-4 økter) og en økt med høyere intensitet er gunstig. I tillegg bør det trenes hurtighetstrening og generell styrketrening. Det anbefales å redusere antall økter og antall kilometer løpt i terskelfart, og øke antall økter i spesifikk konkurransefart, i den konkurranseforberedende perioden og i konkurranseperioden for de som konkurrerer på distanser fra 1500 m til 10.000 m. Toppresultater på maraton kan nås med enten en «liten» mengde og høy intensitets-modell (150-200 km/uke) eller en stor mengde og lav intensitets-modell (180-260 km/uke).