Sosiale medier-et verktøy i kommunal krisehåndtering?

Abstract

Tidspress og usikkerhet er to viktige faktorer i en krise. For å redusere den usikkerheten og det tidspresset som oppstår er rask og effektiv kommunikasjon svært viktig. Den kommunikasjonen som pågår i en krise defineres ofte som krisekommunikasjon. Sosiale medier gir gode muligheter til på en raskt og effektivt måte, dele og spre informasjon til mange på en gang. Dette inspirerte til å utvikle problemstillingen: «Hva er det som fremmer eller hemmer de store kommunenes bruk av sosiale medier i deres informasjonsberedskapsarbeid?» Det ble valgt to teoretiske perspektiv som gav en ramme for drøfting av empiriske funn. Krisekommunikasjonsteori ble viktig da krisekommunikasjon er en viktig del av informasjonsberedskapsarbeidet. Overføring av sosiale medier fra den private sfære og til kommunal sektor og derfra til segmentet krisehåndtering er en re-innovasjonsprosess og en diffusjonsprosess. Diffusjonsteori og re-innovasjon ble derfor også sentralt for å belyse problemstillingen. I masteroppgaven ble kvalitativ metode benyttet. Det ble først gjennomført en litteraturanalyse. Deretter ble dokumenter fra 5 utvalgte kommuner analysert. Dokumentene la grunnlaget for intervjuguidene og intervju med 16 respondenter fra kommunene. Funn fra studien viser at forhold som fremmer bruk av sosiale medier er tilgang på kompetanse, kunnskap, erfaring, ressurser. Dette bidrar til bedre bruk av sosiale medier og av sosiale mediers funksjoner. Kommunens retningslinjer for bruk av sosiale medier begrenser bruken, men gir samtidig trygghet og reduserer usikkerhet noe som også kan fremme bruken av sosiale medier. Dersom kommunene har lite ressurser tilgjengelig, mindre kunnskap, kompetanse og erfaring vil dette hemme bruken. Det mangler forskning og lovgivning på feltet og det er utviklet lite veiledning som er tilgjengelig for kommunene. Kommunene spesifiserer i liten grad bruken av sosiale medier i sine beredskapsplaner og informasjonsplaner. Dette kan medføre tilfeldig bruk av sosiale medier i krise og hemme bruken. Det vurderes et behov for mer forskning knyttet til hvordan benytte sosiale medier mer effektivt og på en god måte i kommunal krisekommunikasjon. Dette vil gi et bedre grunnlag for utarbeiding av lovverk, veiledere og kommunalt planverk. Det bør utvikles systemer for erfaringsutveksling. Det bør også arbeides med bevisstgjøring knyttet til hva bruk av sosiale medier tilfører krisekommunikasjonen. Effektiv bruk av sosiale medier ser også ut til å innebære et behov for økte ressurser.