Læring og endring etter alvorlige hendelser i asylmottak

Abstract

Bakgrunn og formål: Flere alvorlige hendelser i asylmottak i 2013/2014 har rettet fokus mot asylsøkere og flyktningers psykiske helse knyttet opp mot sikkerhetssituasjonen i asylmottak. Denne avhandlingen undersøker nærmere hvordan mottaksansatte tar lærdom av tidligere hendelser, både på eget og andres mottak, for redusere sannsynligheten for at alvorlige hendelser gjentas.

Teori: Ulike teorier innen beredskap (Aven et al, 2004), sikkerhetskultur (Antonsen 2009, Reason 1997, Westrum 1993), forsvar/barrierer (Reason, 1997), læring (Argyris 1999, Boin et al 2005 og Nordhaug 1990) og informasjons- og kunnskapsoverføring (Jacobsen og Thorsvik, 2013), har gjort det mulig å forklare tendenser i asylmottakene knyttet opp mot ansattes evne og vilje til å lære og endre.

Metode: Jeg har brukt en kvalitativ eksplorerende metode. Jeg har intervjuet 22 informanter fra fire ulike asylmottak, fordelt på tre ulike driftsoperatører, i tillegg til en spesialist innen psykisk helse. Jeg har brukt intervju og dokumentanalyse for å svare på problemstillingen. Funnene fremstår både som valide og reliable, men på grunn av forholdsvis få mottak som er med i undersøkelsen, er det vanskelig å si om funnene er overførbare i en større sammenheng.

Resultater og konklusjon: Beboere i asylmottak kan utgjøre en sikkerhetstrussel grunnet ulike forhold knyttet til deres psykiske helsetilstand. Det er nødvendig med et tett samarbeid mellom helsetjeneste og mottaksansatte for å iverksette tiltak som gjør at beboere i asylmottak ikke utgjør en trussel for sine omgivelser. Dersom en alvorlig hendelse inntreffer, må den i etterkant evalueres slik at en kan lære hva som fungerte og ikke fungerte knyttet til både forebygging og håndtering. Det fremstår som, gjennom mine undersøkelser, at det er liten sammenheng mellom læring og endring i mottakene, og i stor grad bare overflatiske endringer som gjennomføres. Etter min vurdering grunner dette i ulike latente betingelser som beboernes helse, organiseringen av asylmottak og taushetsplikt som ligger utenfor mottaksansattes kontroll. Det hjelper trolig lite at mottaksansatte evaluerer og lærer av tidligere hendelser dersom de ikke har mulighet til å utføre endringene som lærdommen viser til at er nødvendige. Mine undersøkelser tilsier at det eksisterer et stort ubrukt læringspotensiale som er en latent betingelse til at alvorlige hendelser i asylmottak gjentas. Dette på grunn av at informasjon om alvorlige hendelser og deres bakgrunn ikke systematisk videreformidles mellom UDI, mottak og driftsoperatører.