Risikostyring i kraftsektoren: idealer møter praksis

Abstract

Formålet med studien er å undersøke hvilke faktorer som kan hindre virksomheter i å oversette idealer som fremstilles til risikostyring til praksis i virksomheten. Disse idealene til risikostyringsprosessen fremstilles både gjennom litteratur innen risikostyring og gjennom myndigheters krav til virksomheters risikostyring. I denne studien er det valgt å undersøke i hvilken grad beredskapsforskriftens (2012) krav til om bruk av risiko- og sårbarhetsanalyser blir møtt, og hvilke faktorer som påvirker i hvilken grad disse «idealene» etterleves. Ved bruk av ROS-analyser kan det enkelte selskapet oppnå en oversikt over trusler og farer som kan true forsyningen og gjøre at strømmen forsvinner. Dette gir grunnlag for å velge mellom forebyggende tiltak samt kunnskap om hvordan beredskapen best kan dimensjoneres. «Det teoretiske idealet» som er valgt for risikostyringsprosessene fremstilles blant annet gjennom risikostyringslitteratur av Terje Aven og gjennom standarden ISO31000 (2009). Det er gjennomført en casestudie der risikostyringsprosesser i åtte selskaper i kraftnæringen undersøkes for å belyse problematikken rundt valgt tema. Undersøkelsene har omfattet kvalitative intervju i tillegg til dokumentstudier. Gjennom analysen av de empiriske dataene har det blitt identifisert et «gap» mellom idealer og praksis på flere områder. Dette gjaldt i sterkest grad for de tre produksjonsselskapene, hvor flere ROS-analyser ikke var oppdaterte i henhold til forskriftskravet. «Gapet» oppstår dessuten om følge av forvirring omkring formålet med beredskapsforskriften og vanskeligheter med å identifisere hvilke ekstraordinære hendelser som kan inntreffe og true leveringssikkerheten. I tillegg er det blitt identifisert at linken mellom ROS-beredskapsplan og ROS-øvelser er svak i flere selskap, og dermed ikke møter kravene som fremstilles i veiledning til beredskapsforskriften (2013) om hvordan ROS-analyser skal inngå i «et helhetlig beredskapskonsept».I studiens analyse av empiriske data er det avdekket at «gapet» mellom «idealer» og praksis har sammenheng med 1) kommunikasjon i risikostyringsprosessen, 2) grad av formalisering av risikostyringsprosessen og 3) i hvilken grad risikostyringsprosessen er forankret hos ledelsen.