Medisinsk beredskap i Barentshavet sørøst

Abstract

Etter 40 års forhandlinger ble delelinjen mellom Norge og Russland fastsatt i 2010, og norsk sokkel økte med et betydelig areal. Dette gav nye muligheter for petroleumsvirksomhet i Nord - Norge. Siden våren 2011 har det pågått en åpningsprosess for Barentshavet sørøst (BaSø), og i 2013 ble områdene besluttet åpnet. Interessen for tidligere omstridte områder er nå stor, men det er enda ikke etablert en felles tilnærming til de sammensatte utfordringene en står overfor i BaSø. Området er preget av is, mørke, kulde og polare lavtrykk. Det er langt fra land og infrastrukturen er manglende. Det vil være vanskelig, om ikke umulig å nå ut til de nordligste blokkene med dagens benyttede helikoptre. En medisinsk evakuering vil følgelig ta langt lengre tid en ellers på sokkelen, og helsepersonell må håndtere flere komplekse medisinske situasjoner om bord på innretningen. Den medisinske beredskapen offshore reguleres i stor grad gjennom funksjonskrav. Funksjonskrav er krav som uttrykker et nivå for sikkerheten som ønskes nådd, men som gir få beskrivelser for hva som skal til for å nå disse målene.

Med dette som utgangspunkt for min studie, var formålet med denne oppgaven å se nærmere på hvorvidt dagens kompetansekrav for helsepersonell, og krav til medisinsk utstyr vil gi utfordringer for dimensjoneringen av den medisinske beredskapen i BaSø, på en innretning nord for 72 grader nord. For å besvare problemstillingen utformet jeg fire forskningsspørsmål. Først undersøkte jeg hvilke nye rammebetingelser som vil gjøre seg gjeldende, og være kritiske for den medisinske beredskapen i BaSø (1), deretter undersøkte jeg hvilke utfordringer som kan oppstå ved bruk av et funksjonsbasert regelverk i BaSø (2). Dernest satte jeg meg inn i de juridiske bestemmelsene for helsepersonell -og medisinsk utstyr, og hvilke utfordringer som foreligger i dagens reguleringsbestemmelser (3). For tilslutt å se på hvilke tiltak som bør iverksettes for å sikre en forsvarlig medisinsk beredskap på en innretning i BaSø (4).

Hovedfunnene i denne studien indikerer at dagens kompetansekrav til helsepersonell og krav til medisinsk utstyr representerer en sikkerhetsutfordring for den medisinske beredskapen i BaSø. Dette fordi kravene er utformet på et overordnet nivå og bruker uttrykk som ”tilstrekkelig” og ”faglig forsvarlig”. Det gis følgelig heller ikke anvisninger til relevante målestokker eller standarder som konkretiserer kravene. Antakelsen om at ett funksjonsbaserte regelverket skal gi grobunn for gode løsninger og fleksibilitet, ser ut til å ha noe motsatt effekt i denne sammenheng. Næringen er usikre på hvordan best dimensjonere for en god medisinsk beredskap i BaSø, og er nå inne i en økonomisk trang tid hvor sparetiltak er fremtredende. Uten klare målestokker å se til står en i fare for å velge ulike suboptimale løsninger. For eksempel kuttes det på kompetanse og trening av helsepersonell, det brukes i større grad innleid helsepersonell fra eksterne aktører, og det oppleves av næringen som vanskelig å gjennomslag for økonomiske investeringer, når det ikke foreligger klare anvisninger for hva som er et forsvarlig nivå for en medisinske beredskapen. Manglende standarder er ikke bare et problem for næringen, men også for tilsynsmyndighetene. Det foreligger ikke en ensartet tilnærming til BaSø, og studien indikerer at det vil være vanskelig for tilsynsmyndighetene å vurdere regeletterlevelse, dersom det ikke foreligger en standard å måle selskapene etter. Det stilles også i denne sammenheng spørsmålstegn til hvorvidt ansvarlig tilsynsmyndighet innehar en tilsynsstrategi som er hensiktsmessig for å påvise sikkerhetshull i BaSø.

Statssekretær Kristian Dahlberg Hauge i Arbeids- og sosialdepartementet sier at Norge skal være verdensledende på HMS også i nedgangstider. Han uttrykker at næringen ikke må falle for fristelsen av å velge kostnadsbesparende tiltak som går på bekostning av sikkerheten (Petroleumstilsynet, 2015c). Uten anvisninger til standarder som spesifiserer hva som menes med uttrykk som ”tilstrekkelig kompetanse”, ”faglig forsvarlighet” og ”nok utstyr” viser denne studien at regelverket i stor grad åpner for valg av ulike suboptimale løsninger, og kostnadsbesparende tiltak som kan gå på bekostning av sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet.

For å sikre en faglig forsvarlig medisinsk beredskap i BaSø, må det følgelig utvikles en felles norm for ”beste praksis” som konkretiserer innholdet i de overordnede kravene i reguleringsbestemmelsene. En slik standard vil være til fordel for både næring og tilsynsmyndigheter og bør utarbeides i kraft av trepartssamarbeidet.