Å nyttiggjøre seg av tilgjengelige ressurser - En studie av befolkningens rolle i håndteringen av uønskede hendelser og kriser

Abstract

En rekke hendelser illustrerer viktigheten av befolkningens innsats i uønskede hendelser og krisesituasjoner. Terrorangrepet 22. juli er et av flere eksempel som kan brukes for å understreke hvordan “mannen i gata” kan være en ressurs i slike tilfeller; “Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. (...) For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. (...) Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden” (NOU 2012:14, 2012, s. 458).

Spørsmålet vi stiller i denne studien er hvorvidt de profesjonelle nødetatene, her representert ved politiet, faktisk anser befolkningen som en ressurs i uønskede hendelser og kriser. Hvilke erfaringer har politiet, som har det overordnede koordineringsansvaret for krisehåndteringen, med befolkningens bidrag i håndteringen av slike situasjoner?

Intervjuer med informanter fra Rogaland politidistrikt, både fra rurale og urbane tjenesteområder, og et litteraturstudie av politiets plan- og lovverk og andre offentlige dokumenter, danner grunnlaget for denne studien. Sammen med relevant teori har dette gjort oss i stand til besvare studiets problemstilling; “Anser politiet befolkningen som en ressurs i håndteringen av uønskede hendelser og kriser, og reflekteres disse erfaringene i politiets plan- og lovverk?”

Denne studien viser at samtlige informanter fra politiet i Rogaland, uavhengig av tjenestested, er samstemte i deres erfaringer med at befolkningen er en ressurs i håndteringen av uønskede hendelser og kriser. Studien viser at sivilbefolkningen sjelden får panikk og blir hjelpeløse i uønskede hendelser og kriser, men i all hovedsak opptrer rasjonelt. Informantene skiller mellom å omtale befolkningen som en ressurs i håndteringen av uønskede hendelser og kriser før nødetatene ankommer stedet, og som ressurs som et supplement til politiet i egen krisehåndtering.

Det viser seg også at politiet skiller seg fra hverandre når det kommer til hvorvidt de inkluderer befolkningen i håndteringen av uønskede hendelser og kriser, ut fra hvilket type tjenestested de tilhører. Mens informantene fra rurale tjenesteområder i stor grad benytter seg av befolkningen som ressurs, så blir de i mindre grad inkludert av informanter i de urbane tjenesteområdene, der de i hovedsak vil ha sivilbefolkningen bort fra hendelsesområdet.

Studien har også avdekket at politiets inkludering av befolkningen ikke er formalisert i noe planverk, og at det ikke er noen felles enighet eller forståelse knyttet til befolkningens rolle i uønskede hendelser og kriser. Politiets inkludering er derimot tuftet på improvisasjon, hvor de benytter seg av tidligere erfaringer fra liknende hendelser til å vurdere hvorvidt og eventuelt hvordan befolkningen kan inkluderes. Denne erfaringskunnskapen om inkludering av befolkningen som ressurs i håndteringen av uønskede hendelser og kriser kan betegnes som “taus kunnskap”. I den forbindelse trekkes det frem noen mulige endringer som kan gjøres hos politiet som organisasjon, for å fremme overføringen av denne erfaringskunnskapen mellom individene i politiet. Disse er økt dialog mellom kolleger og erfaringsutveksling og formalisering av praksis for inkludering av befolkningen i planverket. På den måten kan man legge til rette for læring av erfaringer gjort i krisehåndteringen, og sikre en felles forståelse og praksis rundt dette innad i politiet som organisasjon. Dette som et ledd i det å ivareta krisefasene som en sirkulær prosess hvor man sikrer at det man erfarer i akutt fase, overføres til forberedelsesfasen for å sikre god planlegging i førkrisefasen.

I tillegg har litteraturstudiet av politiets sentrale dokumenter og plan- og lovverk funnet at disse ikke nevner den sivile befolkningens rolle som ressurs for politiet i håndteringen av uønskede hendelser og kriser. Dette til tross for at våre informanter fra politiet mener at befolkningen nettopp er en ressurs, og begrunner dette med at befolkningen i hovedsak opptrer rasjonelt, og kan bidra med lokalkunnskap, lån av utstyr, trafikkdirigering og førstehjelp. Dette tyder på en diskrepans mellom informantens erfaringer og det som ser ut til å være hovedbudskapet i politiets plan- og lovverk.