| dc.description.abstract | Verdens flyktningsituasjon traff Norge høsten 2015. Den norske regjeringen stadfestet at situasjonen var en krise for det norske mottakssystemet. Det totale antallet asylsøkere som kom til Norge dette året tilsvarte tre ganger mer enn systemet var dimensjonert for. Dermed gikk den uventede økningen langt ut over kapasiteten som det norske mottakssystemet hadde for å skaffe tak over hode til alle som kom. For å håndtere situasjonen måtte systemet ta i bruk nye løsninger og samarbeidsformer. I kjølvannet av masseankomstene ble det identifisert flere svakheter og mangler ved håndteringen. Studiens problemstilling er: Hvorfor oppstod mangler og svakheter i organiseringen av mottakssystemets håndtering av de økte asylsøkerankomstene høsten 2015? Ved å ta utgangspunkt i én av løsningene som ble valgt, og kartlegge hvilke endringer som ble gjort, var hensikten med studien å gi en forklaring på mottakssystemets evne til å forutse og evne til å håndtere, samt hvordan håndteringen ble påvirket av aktørenes kriseforståelse. Det teoretiske perspektivet studien analyserte håndteringen i lys av, ble hentet fra litteratur om kriser, anticipation, resiliens og pålitelighetssøkende nettverk. Disse ble supplert av teoretiske perspektiver på hvordan omgivelser påvirker organisasjoners struktur og organisasjoners avhengighet av omgivelsene. Datagrunnlaget består av dokumenter og intervjuer med nøkkelpersoner fra de involverte aktørene som utgjorde mottakssystemet høsten 2015, ved opprettelse av akuttinnkvarteringer. De involverte aktørene på sentralt nivå er UDI, DSB og Sivilforsvaret. Studien ble videre avgrenset til Rogaland fylke og utvalgte kommuner. De involverte aktørene på regionalt og lokalt nivå er UDI Vest, Rogaland sivilforsvarsdistrikt, Fylkesmannen i Rogaland, Stavanger-, Sola- og Eigersund kommune samt mottaksoperatørene Hero, Base Property og Aker. Mottakssystemet viste en evne til å håndtere situasjonen, ved å improvisere fleksible og pragmatiske løsninger. Funnene viser likevel at mottakssystemet ikke viste en evne til å forutse masseankomstene da systemets strukturer og prosesser var basert på en antagelse om at omgivelsene var mindre komplekse og dynamiske enn de faktisk var. Funnene viser videre at situasjonen var en utradisjonell krisetype, hvor krisen i stor grad rammet det sentrale nivået. Dette førte til utfordringer ved organisering i tråd med beredskapsprinsippene, og tilstedeværelsen av en enhetlig situasjonsforståelse. Samlet viser disse funnene hvorfor det oppstod svakheter og mangler ved organiseringen i forbindelse med opprettelse av akuttinnkvarteringer, som en respons på de økte asylsøkerankomstene til Norge høsten 2015. | nb_NO |
