Varslingsparadokset

Abstract

Er varsling om kritikkverdige forhold en sikkerhetsmekanisme eller en trussel mot omdømme? Synet på det avhenger av hvilket fokus organisasjonen har. På den ene siden er petroleumsnæringen avhengig av ansattes vilje til å varsle om kritikkverdige forhold for å kunne ivareta sikkerheten. På den andre siden risikerer ansatte å bli sanksjonert for å varsle. Norsk forskning viser en negativ trend hvor effekten av varsling går ned, samtidig som risikoen for gjengjeldelse øker (Trygstad et al., 2016). Dette til tross for at arbeidsmiljøloven har egen varslingsbestemmelse som skal sikre tilrettelegging for forsvarlig håndtering av varsling samt beskytte varslere mot sanksjoner. Denne motsigelsen kalles her for ”varslingsparadokset”, og danner grunnlaget for studien, hvor en gjennom eksplorerende forskningsdesign undersøker varsling i et sikkerhetsteoretisk perspektiv. Foreløpig viser ikke forskningen nedgang i antallet som varsler, men skulle det skje kan konsekvensene bli alvorlige (Trygstad et al., 2016). Denne kvalitative studien undersøker hvordan håndtering av varsling om kritikkverdige forhold påvirker sikkerheten i petroleumsnæringen, med bakgrunn i fire forskningsspørsmål. Det første forskningsspørsmålet søker svar på hvordan organisasjoner i petroleumsnæringen håndterer varsling om kritikkverdige forhold. Det andre forskningsspørsmålet tar for seg hvordan tilliten, som forutsetning for rapporterende kultur (Reason, 1997) påvirkes når det gjengjeldes for varsling om kritikkverdige forhold. Det tredje ser på hvordan nedbemanning påvirker viljen til å ytre seg. Gjennom det siste forskningsspørsmålet spør en hva som kjennetegner sikkerhetskulturen i organisasjoner hvor det gjengjeldes for varsling om kritikkverdige forhold? Det empiriske grunnlaget er samlet inn ved hjelp av semistrukturerte dybdeintervjuer av åtte varslere og kollegaer av varslere i petroleumsnæringen. I følge Aven et al.(2004) kan informasjon om sanksjonsmekanismer bidra til forståelse av kulturen i en organisasjon. Studien viser at organisasjoner som gjengjeldelder for varsling om kritikkverdige forhold, gjør dette på en subtil måte, der styrings- og ledelsesverktøy brukes som sanksjonsmiddel. Videre viser funn at gjengjeldelsen har samme kjennetegn som mobbing, der det utføres karakterdrap på varsler. En kultur, hvor budbringeren tas og forsøkes bringes til taushet fremfor å håndtere informasjonen, er ikke rettferdig. I følge Westrum (1991) er dette karakteristisk for patologiske organisasjoner, som generer ”latente patogener”. Studien viser at selve eksistensen av lovreguleringen ikke kan benyttes som bevis for at varslervernet fungerer. Et interessant funn er at organisasjonene som gjengjelder sikrer seg full kontroll over varslingsprosessen gjennom å ”gjemme” saken under begrepet personalkonflikt. Studien indikerer at disse varslingssakene avvises og havner i et vakum når disse varsles videre eksternt til Petroleumstilsynet. I følge Petroleumstilsynet (2017) faller konkrete tvister av privatrettslig karakter (personalsaker) utenfor tilsynets mandat. Studien viser at der er et gap mellom varslers forventinger til Petroleumstilsynet og tilsynsmyndighetenes rolle og ansvar. Varsler står således alene, da det hverken eksisterer et system som ivaretar varsleren eller fanger opp varslingssaker som gjengjeldes. Studien bekrefter at varslingvernet ikke er reelt. Et hovedfunn er at gjengjeldelse for varsling viser seg å være svært ødeleggende for tillitsforholdet på flere nivåer. Ikke bare til ledelsen, organisasjon og system, men tilliten svekkes også til tilsynsmyndighetene. En svekkelse i tillit til ledelsen ses også hos kollegaer av varslerne, uten at studien kan si noe om graden av denne. Effektiv risikostyring avhenger av etableringen av en rapporterende kultur. Uten en rettferdig kultur og tillit, som nøkkelfaktor for rapporterende kultur (Reason,1997), vil organisasjonen i følge Westrum (1993) ikke ha forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg og oppnå nødvendig informasjonsflyt, som kritisk del av sikkerhetskulturen. Andre interessante funn viser at forhold som nedbemanning og ”karaktersetting” av ansatte skaper ”frykt”, og er sterke bidragsytere i å begrense ytringsklimaet i disse organisasjonene. Frykt og manglende tillit kan føre til handlingslammelse (Luhmann, 2005) og en ”stillhetsspiral” som sprer seg som latente patogener i organisasjonen (Westrum, 1993). Om ansatte slutter å ”si fra” om kritikkverdige forhold går organisasjonene glipp av muligheter til å avdekke feil eller mangler som kan bidra til å forhindre en ulykke (Turner, 1978; Westrum, 1993). Ledelsen mister dermed forutsetninger for å kunne vite hva som foregår eller skjer i organisasjonen (Dekker, 2012), og forestilling om hva som kan gå galt (Westrum, 1993; Turner, 1978; Turner & Pidgeon, 1997; Pidgeon & O’Leary, 2000 i Rosness:2010). Studien underbygger behovet for en reell styrking av varslingsvernet. Dette gjennom ulike virkemidler på flere nivå. For å ansvarliggjøre organisasjonene er det i tillegg til en presisering av varslingsbestemmelsene behov for tydeliggjøre dets sikkerhetsfunksjon. Like viktig som gjøre kjent regelverket er å avklare tilsynsmyndighetenes rolle og ansvar i varslingssaker. Regelverket har ingen verdi eller legitimitet uten tilsynsmyndigheter som håndhever dette. Struktur har kun verdi når det blir kultur. Kravet om redundans i moderne sikkerhetstenkning (Perrow, 1984; Turner, 1978) og god sikkerhet skapes ikke bak en mur av taushet, men gjennom åpenhet, rettferdighet, trygghet, tillit og kommunikasjon. Dette er kjennetegn og sentrale trekk ved robuste organisasjoner (Westrum, 1993; Reason, 1997; Turner & Pidgeon, 1997). En sikkerhetskultur der ledelse og de som opererer et system kan få informasjon om menneske, tekniske og organisatoriske faktorer bestemmer og avgjør sikkerheten av systemet i helhet. Organisasjoner og tilsynsmyndigheter har alt å vinne sikkerhetsmessig på vellykket informasjonsflyt gjennom legge tilrette for varsling for nyttiggjøre seg informasjon og observasjon, samt bygge tillit gjennom rettferdig håndtering av varsling som en positiv og nødvendig sikkerhetsmekanisme. Til sist hviler det på organisasjonene, politikerne og myndighetene om de forstår alvoret av at de ikke får alle varslene de kunne fått.