Samfunnssikkerhet i en middels stor norsk kommune

Abstract

Dagens nyhetsbilde viser hvor eksponert kommunene er i forhold til mange typer hendelser, alt i fra terror til trafikkulykker til mobbing i skoler. Dette stiller store krav til kommunen som det laveste og mest omfattende myndighetsorganet i forhold til ivaretakelse av samfunnssikkerhet. Det stilles ikke bare lovmessige krav fra myndighetene, men også fra kommunenes innbyggere som forventer et trygt lokalsamfunn.

Med utgangspunkt i kommunen som en sentral aktør i arbeidet med samfunnssikkerhet søker vi i oppgavens del I å finne svar på hva samfunnssikkerhet i en kommune er. Her viser funn fra vår case-kommune at det mest tydelige er evnen til å håndtere beredskapsmessige hendelser. Det er i høy grad en evne til å tilpasse seg når hendelser skjer. Indre sårbarheter som generes av kompleksiteten i kommunen preges mer av en evne til å tilpasse seg forhold som fungerer fordi man har kompetanse, erfaring, og er således personavhengig og situasjonsavhengig. Funn viser også en manglende systematikk i arbeidet med samfunnssikkerhet og dette henger sammen med prioritering av ressurser.

Den manglende systematikken har dannet utgangspunkt for oppgavens del II der vi søker å belyse hvordan prinsipper fra systemteorien kan bidra til å øke fokus på samfunnssikkerhet i kommunen. Her viser funn at det er basis for å tydeliggjøre en kontrollstruktur i kommunen som skal omsette overordnede samfunnssikkerhetsmål utover i sektorene og videre sikre en tilpasning av kommunen til et samfunn i kontinuerlig utvikling. I denne tilpasningen er det foreslått en resiliens-tilnærming der det fokuseres på hva som fungerer fremfor et fokus på feil. For at systemteorien skal ha best virkning i en kommunesammenheng er det anbefalt en samfunnssikkerhetskoordinator som kan ivareta kommunens overordnede kontrollfunksjon. En slik stilling vil sørge for at systemteoriens prinsipper kan bidra til å øke fokus på samfunnssikkerhet utover i kommunens sektorer.