Vurdering av bedre ressursutnyttelse av Redningsselskapet i den norske redningstjenesten

Abstract

Samvirkeprinsippet pålegger aktører i den norske redningstjenesten et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke både i den forberedende fasen og under redningsaksjoner. Mulighetsstudien (2014) etter oppdrag fra DSB og RS sitt Samhandlingsprosjekt (2014) løfter etter gjennomgang av en rekke hendelser i Norge, frem områder som går igjen hvor aktører har problemer med å samhandle optimalt. Med utgangspunkt i utførte analyser og at RS mener de kan bli bedre utnyttet som ressurs, har masteroppgavens problemstilling blitt definert. Hensikten har vært å studere hvordan læring fra øvelser, kommunikasjon og felles forståelse i samhandling med aktuelle aktører kan bidra til bedre utnyttelse av RS som en beredskapsressurs. Innhenting av data er basert på intervjuer med informanter fra RS, HRS og LRS samt gjennomgang av dokumenter. Funn i studien peker på en rekke faktorer som er områder RS kan jobbe med for å bli bedre utnyttet som en beredskapsressurs. Av hovedfaktorene er viktigheten av RS mannskap sin ambassadørrolle for å knytte lokale bånd, internt i RS forblir lærings- og forbedringspunkter lokalt om bord på redningsskøytene, mangel på struktur i samhandling med aktører i grensesnittet og en stor mangel på ressurser for å nyttiggjøre seg erfaringslære i den norske redningstjenesten. Selv om det er mange tiltak RS selv kan iverksette ved å prioritere mer ressurser i sitt beredskapsarbeid, er de også gjensidig avhengig av at aktuelle samhandlingsaktører tar sin del av ansvaret. I tillegg til at HRS har ressurser til å ta en større del av sitt pådriveransvar – noe som er mangelfullt i dag på begge områder. Et av hovedfunnene som er forklaring på hvorfor det er mangel på kjennskap om RS som en ressurs, er mangel på en tydeliggjøring av RS sin rolle som en primærressurs i offentlige dokumenter.