Sakkyndighet med mål og mening: En analyse av sakkyndighetens institusjonaliserte kjennetegn; et grunnlag for refleksjon og endring

Abstract

Denne avhandlingen utforsker den norske PP-tjenestens institusjonaliserte sakkyndighetskunnskap. Sakkyndighetskunnskap er definert som den sosialt konstruerte kunnskapen som kommunale pedagogisk-psykologiske tjenester gjennom en årrekke har opparbeidet og automatisert med hensyn til hvordan en sakkyndig vurdering om spesialundervisning skal utarbeides, hva man skal bygge på og hva man skal legge vekt på. Avhandlingen skriver seg inn i forskning som retter et kritisk blikk mot spesialundervisningens institusjonaliserte rolle og funksjon i samfunnet, og synliggjør hvordan et institusjonsteoretisk perspektiv kan være hensiktsmessig i studier som utforsker velferdsstatens etablerte og selvfølgeliggjorte praksiser. PP-tjenestens sakkyndige praksis bygger på lange tradisjoner (Birkemo, 2009) og sakkyndighetsarbeid er jevnt over det PPT assosieres med og anerkjennes for (Hustad et al.2016). I de senere år har det imidlertid blitt rettet kritikk mot sakkyndighetsvurderingenes kvalitet, og i den forbindelse er det også blitt stilt spørsmål ved hvordan elevens rettigheter blir ivaretatt (Aasen, Wilson, Nordahl, & Kostøl, 2010; Barneombudet, 2017; Herlofsen, 2013; Udir, 2015). Ettersom PPT er skolens rådgivende instans med hensyn til spesialundervisning vil tjenestens kunnskapsperspektiv kunne danne presedens for hva den inkluderende norske skolen bør legge vekt på i møte med elever som utfordrer systemet. Følgelig bør PP-tjenestens sakkyndighetskunnskap preges av et operasjonalisert handlings- og tankemønster som ivaretar elevens synspunkt. Barneombudets rapport Uten mål og mening (2017) gir imidlertid signaler om at så ikke er tilfelle. Avhandlingens formål er følgelig å åpne et mulighetsrom for refleksjon og endring gjennom å beskrive, forklare og forstå, men også stille spørsmål ved PP-tjenestens sakkyndighetskunnskap. På bakgrunn av dette er følgende overordnede problemstilling utarbeidet: Hva kjennetegner PP-tjenestens institusjonaliserte sakkyndighetskunnskap? Den overordnede problemstillingen er videre operasjonalisert gjennom et konkret forskningsspørsmål: Hva slags handlings- og tankemønstre synes å dominere i PP-tjenestens sakkyndige vurderinger om rett til spesialundervisning? Studien innrammes av institusjonell teori (Scott, 2014). Det innebærer en forståelse som tilser at PP-tjenestens handlings- og tankemønstre relatert til sakkyndighetsarbeid har gjennomgått en institusjonaliseringsprosess og at PP-tjenestens sakkyndighetskunnskap over tid er blitt institusjonalisert (Berger & Luckmann, 1966; Czarniawska, 2008). For å kunne forstå og forklare den institusjonaliserte sakkyndighetskunnskapen er det imidlertid nødvendig å forstå de historiske prosessene som har medvirket i formingen av institusjonen (Berger & Luckmann, 1966; Douglas, 1987). På bakgrunn av en gjennomgang av tidligere historisk forskning (Ravneberg, 1998; Simonsen, 2000; Thuen, 2008) samt meddelende kilder i form av politiske dokument og fagtekster (Kjeldstadli, 1999) synliggjøres det at selv om samfunnskontekst, profesjonstilknytning, begrunnelse for, og målsetting med en sakkyndig vurdering har endret seg, så synes sakkyndighetspraksisen å være preget av stabilitet. Studien som blir presentert analyser, gjennom fire faser, 153 sakkyndige vurderinger utarbeidet av et utvalg PP-kontor fra alle kanter av landet. På bakgrunn av at et sakkyndig vurderingsdokument følger eleven i mange år etter at det er utarbeidet av PPT, søkes det ikke etter forfatterens intensjon, men etter hva slags sosial virkelighet som teksten i dokumentet konstruerer. Metodologien tar følgelig utgangspunkt i at teksten i dokumentene kan forstås som en meningsfull handling (Ricoeur, 1973). Et av studiens viktigste kunnskapsbidrag er synliggjøringen av hvordan PP-tjenestens institusjonaliserte sakkyndighetskunnskap kjennetegnes av et hierarkisk ovenfra og ned perspektiv. Det innebærer at kunnskap basert på test og kartlegging, utarbeidet innenfor et naturvitenskapelig og medisinsk-psykologisk kunnskapsregime dominerer. Kunnskap basert på observasjon eller erfaring kommer ikke frem på samme måte og blir følgelig ikke hørt. PP-tjenestens sakkyndighetskunnskap synes dermed å være basert på en institusjonalisert logikk som undervurderer lærere og foreldres fortellinger og kompetanse samtidig som elevens rett og mulighet for å komme til orde begrenses. Studien gir dermed forskningsmessig belegg til påstanden som Barneombudet fremmer i sin rapport, Uten mål og mening (Barneombudet, 2017). Løsningen på dette problemet er ifølge Barneombudet å sikre elevens rett til å bli hørt gjennom å revidere opplæringsloven og dens forskrift. Denne studien indikerer imidlertid at det er grunn til å stille spørsmål ved om endring av lov og regelverk vil ha den ønskede effekt. Alt tatt i betraktning er det snarere grunn til å tro at svaret ligger i de underkjente posisjonenes kunnskapsbidrag.

ENGLISH SUMMARY This study explores the institutionalized expert-knowledge of the Norwegian Educational-Psychological Service (EPS). This expert-knowledge has been defined as the socially constructed knowledge that EPS has been developed over the years in relation to how an expert assessment of special education should be performed. The study relates to research that focuses on the role and function of special education in an inclusive educational context, and it highlights how an institutional theoretical perspective can be useful when exploring well established and taken for granted practices of the welfare state. The special-educational expert assessment has long roots in history (Birkemo, 2009). However, in recent years this well-established practice has been criticized for lack of quality and possible lack of user involvement (Aasen, Wilson, Nordahl, & Kostøl, 2010; Children's Ombud, 2017; Herlofsen, 2013; Udir, 2015). EPS represents the local expertise at the municipal level in terms of what to do when schools meet students who challenge the system. Therefore, it is of importance that the expert-knowledge of EPS respects the student's point of view. However, a recent report published by the Ombudsman for Children (2017), indicates that this is not the case. The aim of this study is to open a room for reflection, improvement and change. It will do so by offering a description and an explanation that may lead to better understanding, but also to questions regarding the characteristics of EPS’s expert-knowledge. Against this background, the following research question has been developed: What characterizes the institutionalized expert knowledge of EPS? The study is framed within institutional theory (Scott, 2014). Such a perspective means that it is possible to argue that the expert-knowledge related to the performance of the special-educational assessment has undergone a process of institutionalization (Berger & Luckmann, 1966; Czarniawska, 2008). «Institutions always have a history, of which they are the products» (Berger & Luckmann, 1966, s. 72), so in order to understand the institutionalized expert-knowledge it became necessary to also understand the historical processes that had contributed to the formation of the institution (Berger & Luckmann, 1966; Douglas, 1987). By drawing on former historical research (e.g. Ravneberg, 1998; Simonsen, 2000; Thuen, 2008) and communicative sources such as political documents and articles written by actors in the field (Kjeldstadli, 1999) this thesis presents a historical chapter which explores how educational policy and ideology has changed since the service was established in 1946. Furthermore, the focus of this chapter is on how these changes have affected the EPS and the development of expert-knowledge. The study presents an analysis in four stages of 153 special-educational expert assessments performed by a selection of Educational-psychological services from all over the country. The analytical method has been developed by drawing on inspiration from several sources (Czarniawska, 2004; Hsieh & Shannon, 2005; Ricoeur, 1973, 1998a, 1998b, 1998 ; Silverman, 2014 ; Wesley, 2014). Altogether, the method can be described as a systematic qualitative document analysis. Based on the fact that the expert assessment document follows the student for years after being produced, the study does not seek to reveal the intention of the author. Instead, the focus is directed towards the social reality that the texts construct. Consequently, the texts in the documents are both understood and interpreted as meaningful action (Ricoeur, 1973). A main finding is that the institutionalized expert-knowledge of EPS is characterized by a hierarchical top-down perspective. This means that knowledge based on testing and mapping, drawing on science from the medical and psychological knowledge regime, is valued. However, knowledge based on observation or experience is not given similar credit. Consequently, the expert knowledge of EPS appears to be characterized by an institutionalized logic, which undermines the knowledges of the teacher, parent and student, and limit their possibilities for involvement. The results of the study support the statement made by the Ombudsman for Children (2017), but the findings also give reason to ask whether the Ombudsman is correct in assuming that an adjustment of law and regulations will lead to change. On the whole, it is more reasonable to believe that a possibility for change can be found within the perspectives of knowledge that have been disqualified as inadequate and therefore located at the bottom of the knowledge hierarchy of EPS.