Internship-program som bærekraftig løsning?

Abstract

De siste årene har vi sett en dramatisk reduksjon i søkertallene til petroleumsrettede studier og en krevende omstilling i det norske samfunnet grunnet nedgangen i oljeprisen. Nedbemanning og omstilling har også ført til at interessen for å jobbe i oljebransjen er blitt redusert. Dette har medført en rekke konsekvenser som er bekymringsverdige for virksomheter i næringen. En mangel på fremtidig arbeidskraft kan forårsake at det oppstår et kompetansegap innenfor bransjens kjerneområder. Dette kan være kritisk for videre drift. Flere bedrifter i næringen stiller nå spørsmål om hva som kan gjøres for å få opp interessen igjen blant studenter innenfor relevante disipliner. Som et forsøk på å løse den aktuelle utfordringen opprettet Statoil i 2017 et eget program med formål om å gi nyutdannede fra petroleumsstudier relevant arbeidserfaring for å hjelpe dem ut i jobb. Med dette internship- programmet ønsket Statoil å vise at de tar et samfunnsansvar og samtidig sikre seg og næringen fremtidig arbeidskraft.

Vi har i vår masteroppgave studert Statoils program ut i fra følgende problemstilling: “Kan subsurface internship-programmet være en bærekraftig løsning på utfordringer i oljebransjen knyttet til andelen nyutdannede som er arbeidsledige og samtidig styrke bransjens attraktivitet?” For å kartlegge om programmet har virket etter sin hensikt har det vært nødvendig å vurdere både individuelle og samfunnsmessige effekter. For de individuelle effektene har vi fokusert på teorier innen kompetanseutvikling gjennom atferds- og erfaringsbasert læring. For de samfunnsmessige effektene har vi sett nærmere på teorier om bedriftens samfunnsansvar gjennom omdømme og kommunikasjon. Sammenlagt har dette bidratt til å svare på om programmet kan være funksjonsdyktig, varig og positivt for fremtiden, altså bærekraftig.

Ved siden av research om bakgrunnen for programmet har vi intervjuet seks deltakere, to informanter fra Norsk Olje og Gass, en representant fra Universitetet i Stavanger og to ledere hos Statoil. Gjennom semistrukturerte forskningsintervjuer har vi tilegnet oss empiri om internship-deltakernes individuelle læring og utvikling hos Statoil. Gjennom formelle samtaler ervervet vi oss innsikt om flere aktørers meninger om et slikt program som løsning på den samfunnsmessige utfordringen.

Resultatene viser at programmet har bidratt med verdifull praksis, læring og erfaring for de som har deltatt, med betydningsfulle effekter for deres kompetanseutvikling. Sett i lys av de individuelle effektene, kan vi si at Statoils program har levd opp til sitt formål. Det kan dermed være bærekraftig fordi programmet har bidratt med mye nyttig for deltakerne. Videre har vi sett at lover for midlertidige ansettelser kan sette begrensninger for at et slikt program kan være en langsiktig og bærekraftig satsning. Ettersom faste ansettelser er hovedregelen for arbeidsliv i Norge, er ikke slike midlertidige internship-program i samsvar med den norske lovgivningen. Programmet har satt denne utfordringen på dagsordenen. En nærliggende løsning er å legge inn praksisarbeid som en del av utdanningen slik at man får verdifull arbeidserfaring før man uteksamineres. Slik kan internship-program bli en bro mellom næringsliv og utdanning, både innenfor oljebransjen og andre bransjer.

Det har kommet frem i studien at det blant Statoils interessenter forelå en forventning om at selskapet skulle bidra med et samfunnsansvarlig engasjement for å løse den aktuelle utfordringen. Samtidig har vi sett at måten Statoil kommuniserte internship-programmet på opplevdes som genuint og ærlig fra interessentenes side. Videre tyder våre resultater på at programmet ikke har hatt noen negativ effekt på bedriftens omdømme. Statoil ligger fortsatt øverst på Universums kåring over attraktive arbeidsgivere, både blant studenter og arbeidstakere. Gjennom årets søkertall til høyere utdanning ser vi også at det har det vært en oppgang til petroleumsrettede studier. Dette kan tyde på at bransjens attraktivitet har økt.