Enslige mindreårige flyktningers nettverksutvikling i Norge- ulike tilpasningsstrategier for håndtering av egen identitet?

Abstract

Sammendrag Denne studien handler om enslige mindreårige flyktningers nettverksutvikling i Norge, og hvorvidt dette kan anses som tilpasningsstrategier for håndtering av deres identitet. Enslige mindreårige er barn og unge under 18 år som flykter uten følge av foreldre eller andre nære omsorgspersoner. De enslige mindreårige kan møte på store utfordringer når de kommer til Norge. For å skape en meningsfull livssituasjon og en ny identitet, bruker de ulike tilpasningsstrategier for å håndtere den nye tilværelsen. Som nyankomne til et ukjent land, må de også rekonstruere et nytt sosialt nettverk.

Studien har en kvalitativ tilnærming basert på forskningsintervjuer. Empirien er samlet inn gjennom intervjuer med fem gutter som har kommet til Norge som enslige mindreårige. Det er blitt brukt en semistrukturert intervjuguide. Datamaterialet er blitt analysert på to nivåer, en personsentrert analyse og en temasentrert analyse, med hermeneutisk perspektiv/vinkling. Funnene fra undersøkelsen er blitt drøftet opp i mot teori, relevant forskning og egne fortolkninger og forforståelse.

Målsetningen med undersøkelsen har vært å bidra til økt kunnskap og større forståelse for de enslige mindreåriges valg av nettverk. Hensikten med studien har vært å flytte vekk det negative fokuset som virker til å være rådende i samfunnet mot at flyktninger omgås egne landsmenn.

I oppgaven har jeg argumentert for at eget etnisk nettverk kan gi anerkjennelse på de enslige mindreåriges opprinnelige identitet, og gi dem en følelse av tilhørighet. Studien viser at faktorer som manglende språkferdigheter, stigmatisering, kulturelle forskjeller og tradisjoner, og mangel på en fellesreferanseramme til majoritetsbefolkningen kan føre til at de enslige mindreårige i større grad trekkes mot personer med samme opprinnelse. Her kan de snakke sitt eget språk, utøve sin religion og dyrke sin kultur og tradisjoner som er viktig for ivaretakelse av deres identitet. Imidlertid kan det virke som om de enslige mindreårige utvikler en ny identitet når de har bodd i Norge i noen år. De bygger broer mellom sin opprinnelige kultur og det nye samfunnet de lever i. Etter hvert som de lærer seg det norske språket, begynner på norsk skole og lærer kodene for samhandling, klarer de å skape en felles referanseramme med majoritetsbefolkningen. Dette medfører i sin tur at de i større grad klarer å identifisere seg med nordmenn, noe som også gjør det lettere å bygge opp et etnisk norsk nettverk.