Ondskap – En analyse av hva individuell ondskap og soloterrorisme, eksemplifisert ved skoleskyting, innebærer og hvordan man som sosialarbeider og medmenneske kan forebygge.

Abstract

Min masteroppgave er utført som en begrepsanalyse med et realismeperspektiv. Jeg har sett på fenomenet ondskap som jeg har spisset inn mot individuell ondskap, soloterrorisme og herunder skoleskytere. Jeg har sett etter likhetstrekk blant soloterrorister og forsøkt å komme frem til mulige forebyggende tiltak. Jeg valgte dette temaet da det dessverre har blitt svært aktuelt i dagens samfunn. Jeg mener at man må snakke om utfordringer i samfunnet for å klare å stanse dem. Min valgte problemstilling er: Hvordan kan fenomenet ondskap forklare menneskers tilbøyelighet for å ty til ekstreme handlinger? Er det likhetstrekk blant soloterrorister, eksemplifisert ved skoleskytere og hvordan kan man fange dem opp? Ondskapsfenomenet har blitt forsøkt forklart på flere måter. Ondskap er en målrettet trussel om vold eller vold mot andre for egen vinning, for eksempel for å få frem egen ideologi. Det er viktig å se på fenomenet ondskap med et multifaktorielt perspektiv der man ser på både sosiale, psykologiske og biologiske faktorer. Det er ikke nok å kun se på en faktor. Menneskets moral henger tett i sammen med ondskap. Empati er en grunnleggende evne for et menneske å ha for å utvikle moralen. Empatibegrepet går ut på menneskers medfølelse og evne til å sette seg inn i andres situasjon, og viljen til å hjelpe andre kan sies å være selve fundamentet i moralen. Individuell ondskap og soloterrorisme er en annen viktig del av oppgaven. Her ser jeg på menneskets evne til å utføre grusomme handlinger mot andre uten noen tilknytning til for eksempel andre terrororganisasjoner eller nettverk. Derimot ser jeg at flere soloterrorister har forsøkt å knytte seg til et større nettverk men at de har blitt avvist på bakgrunn av deres svært ekstreme holdninger og spesielle personlighet. En soloterrorist handler alene, eller med hjelp fra en til to personer, og utfører terrorhandlingen for å sette lys på deres ideologi eller politiske meninger. Likhetstrekk jeg fant hos skoleskyterne og andre soloterrorister er at alle hadde store sosiale problemer, de ble mobbet og hadde lite eller ingen venner. Ingen av dem hadde kjæreste, og slet med forholdet til kvinner. Flere hadde psykiatriske diagnoser av ulik grad rad, men jeg har kun sett på soloterrorister som er tilregnelige for handlingene sine. Noe som gjerne skiller soloterroristene fra skoleskyterne som undergruppe er at soloterroristene hadde en større forpliktelse til en ideologi. Det kan derimot se ut som skoleskyterne hadde et hevnmotiv da alle hadde blitt mobbet og utførte angrepet mot skolen de gikk på (med unntak av Hamilton). Derimot var det ikke kun mobberne som ble drept i angrepet men også uskyldige medelever. Jeg vil minne alle på viktighet en av et multifaktorielt perspektiv. Det er ikke slik at dersom en person har blitt mobbet så vil denne personen bli en skoleskyter. De aller fleste vil bli godt fungerende medlemmer av samfunnet. Det krever flere faktorer som spiller inn. Mot slutten av oppgaven min så jeg på om det er mulig å forebygge en skoleskyting. Hva jeg fant da er at det er viktig å lære både studenter og ansatte på skolene hva de skal se etter, hvordan de skal hjelpe og ikke minst hvordan de skal håndtere krisen dersom den oppstår. Det er viktig å tidlig lære elever god sosial kompetanse, herunder god moral. Det at skolene har en tett tilknytning til nærmiljøet kan også være essensielt for at elevene skal føle en tilhørighet til samfunnet. Til slutt vil jeg nevne demonstrasjonene som har funnet sted i USA kalt «The march for our lives». Etter enda en skoleskyting startet studentene en stor demonstrasjon der de krever strengere våpenlover. Dersom det er vanskeligere å få tak i våpen så kan det være med på å begrense antall skoleskytinger.