Suksesshistorier om oppfølging etter institusjonsopphold

Abstract

Denne oppgaven har undersøkt ungdommers opplevelser knyttet til oppfølging etter utflytting fra et kollektiv. Det er sosialfaglig relevant å ha kunnskap om ettervern generelt da dette er et barnevernfaglig mandat. Det er også spesielt viktig å ha kunnskap om ungdommers opplevelser av oppfølging da dette kan sikre en bedre tilpasning av ettervern for hver enkelt ungdom. Studiet har hatt en kvalitativ tilnærming med et fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapsteoretisk ståsted. Det har vært gjennomført semi-strukturelle individuelle intervjuer med fem ungdommer i alderen 19-22 år som hadde erfaring med ettervern etter institusjonsopphold. Intervjuene har blitt analysert med en temasentret tilnærming. Empirien har vært forstått ut fra et sosialpedagogisk teorigrunnlag, hvor betydning av relasjoner, omsorgsarbeid og medvirkning ble trukket inn. Oppfølging har i denne oppgaven vært forstått som en tredelt prosess, med utgangspunkt i en forberedelsesfase, flyttefase og oppfølgingsfase. Målet med disse fasene er at barn og unge blir rustet til å leve selvstendige liv etter utflytting. De viktigste funnene i studien har vært at ungdommene assosierte oppfølging med den forberedelsen de hadde fått under institusjonsoppholdet. Et annet viktige funn var at kollektivet hadde vært særlig betydningsfullt for dem i etterkant, fordi oppfølging ikke hadde blitt avsluttet etter at de hadde flyttet ut. De fikk hjelp og støtte så lenge de hadde behov for det noe som fremheves som særdeles verdifullt i overgangen til et selvstendig voksenliv.