Med makt til å krenke, men mot til å lede?

Abstract

Denne masteroppgaven handler om krenkelser i den asymmetriske relasjonen leder -ledet. Begrepet krenkelser har i de senere år hatt en markant økning i bruken både gjennom media og i dagligtalen, noe som har åpnet opp for at begrepet både har blitt misforstått og misbrukt. I formelle og uformelle samtaler med ledere, opplevde jeg at flere ledere opplevde et innskrenket handlingsrom i møte med sine ansatte, i frykten for å krenke den andre. Dette vekket en nysgjerrighet i meg for å utforske fenomenet nærmere.

Gjennom studiene i endringsledelse opplevde jeg et manglende fokus på det etiske samspillet mellom leder og ledet, og innenfor ledelses og organisasjonsforskningen var det først og fremst forsket på krenkelser som var direkte lovbrudd og straffbare handlinger. Jeg så derfor en mulighet for at denne masteroppgaven kunne være et bidrag som så på det etiske samspillet mellom leder og ledet, et samspill som ikke nødvendigvis bar preg av direkte lovbrudd og straffbare handlinger. På den måten er oppgaven et forsøk på å gi ledere mer å reflektere over (funnene), mer å reflektere med (metoden) og mer å reflektere ut fra (helheten), og på den måten vende tilbake til praksis og virke med ny kraft.

Med krenkelser legges det til grunn at begrepet forstås som en krenkelse av menneskeverdet og ikke en krenkelse av følelsene.

Handlingsforskning i form av teori U og bruk av en fokusgruppe ble valgt som metode, og i den videre behandlingen av de innsamlede data i form av datareduksjon og analyse. Fokusgruppen besto av 5 ledere fra offentlig sektor. Alle arbeidet i ulike virksomheter, innenfor ulike felt og hadde ulike profesjonsutdannelser i bunn.

Resultatet av undersøkelsen viser at krenkelsene ofte finner sted i samtaler som ledere gruer seg til å ta. Her har de en tendens til å objektivisere enten den andre (den ledete) eller seg selv, og åpner dermed opp for at krenkelser av menneskeverdet kan finne sted. Dette ser ut til å skje fordi de har en subjektiv forståelse av fenomenet, og lar det være opp til den andre part å definere om en krenkelse har funnet sted eller ikke. Ønsker man å utvide sitt handlingsrom blir det derfor viktig å kunne gi slipp på denne subjektive forståelsen av fenomenet, og gå over til et mer objektivt syn på fenomenet. De må skille mellom en krenkelse av følelser og en krenkelse av menneskeverdet.

Resultatene avdekker også at lederne ser ut til å ha en annen forståelse av begrepet krenkelser når de deler historier fra den asymmetriske relasjonen «profesjonell hjelper» og «den andre». Her opplever de ikke på samme måte som i leder -ledet relasjonen et innskrenket handlingsrom, selv om dette gjerne også er situasjoner de gruer seg til. Det løftes frem et spørsmål om dette kan ha med at de som profesjonsutøvere har et større fokus på det etiske samspillet, både i sin utdannelse og gjennom profesjonsetiske retningslinjer i sine fagorganisasjoner og virksomheter.

I selve drøftningsdelen av oppgaven tar jeg for meg ulike overganger vi må legge til rette for hvis vi ønsker å endre vår praksis i disse møtene. Disse overgangene kan legge til rette for at ledere kan oppleve et utvidet handlingsrom, samtidig som de unngår å krenke den andre. Det handler om å gi slipp på kontrollen og åpne opp for sårbarheten i møte med den andre. Å gi slipp på en erobrende tillit og åpne opp for en betingelsesløs tillit. Å møte den andre som en deltaker i relasjonen, og ikke som en tilskuer ved å se på både ens egne og den andres utsagn som påstander og ikke som faktum.