Meddiktning i portrettdokumentar

Abstract

Tema for denne masteroppgaven er meddiktning i en portrettdokumentar. Med utgangspunkt i dokumentarfilmene «En gang Aurora» og «Selvportrett» har jeg undersøkt hvordan man ved hjelp av prinsipper for historiefortelling og filmatiske virkemidler kan skape meddiktning hos en tilskuer. For å belyse tema har jeg valgt å benytte tekstanalyse med utgangspunkt i resepsjonsteori og filmteori. I tillegg har jeg anvendt intervju med skaperne bak de respektive filmene for å få innsikt i deres intensjoner samt deres synspunkt på oppgavens tema. Hovedfunnene i oppgaven viser at meddiktning i stor grad handler om balansen mellom det sagte og det usagte, som betinges av tilskuerens empati for den portretterte. Prinsipper innenfor historiefortelling kan bidra til å gi tilskueren det nødvendige rommet for egen tolkning og medlevelse, og dermed legge til rette for tilskuerens meddiktning. Filmatiske virkemidler kan benyttes til å styre stemningen, underbygge og forsterke det filmatiske uttrykket av den portretterte. Meddiktning avhenger av tilskuerens identifikasjon med den portretterte. Hvorvidt tilskueren har en dominant eller opposisjonell lesemåte kan avgjøre hvorvidt man meddiktes inn i den portrettertes verden eller ikke.