Hva er det som står på spill, når den politiske og den faglige toppledelsen av en offentlig etat ønsker å styre i ulike retninger?

Abstract

I spenningsfeltet som oppstår mellom politikk, administrasjon og profesjon, vil det uunngåelig måtte oppstå dragninger mellom egen faglighet og lojalitsplikten overfor politiske føringer. Som leder innen offentlig sektor er man forpliktet til å følge politiske instrukser gitt av øverste nivå i hierarkiet, det vil si departement og statsråd innen statlig sektor, eller kommunestyret i kommunale virksomheter. Samtidig vil ledere av faglige ansatte og profesjoner måtte tilby de ansatte en form for praktisk oversettelse av hva de politiske føringene bringer med seg, og hvordan de kan gis mening i arbeidet som skal utføres for å oppfylle et gitt samfunnsoppdrag. Formålet med denne studien er å belyse hvordan vår forståelse av verden ofte er så selvsagt og tilsynelatende riktig, slik at vi ikke nødvendigvis ser at meningene bak et ord eller en diskurs like gjerne kunne vært annerledes. Meningene og diskursen er blitt såkalt naturalisert. Dette gjelder også hvordan offentlig forvaltning og politisk ledelse blir forstått i vårt samfunn. Det drøftes i oppgaven hvordan dette har innvirkning for endringsledelse i offentlig sektor. Det empiriske grunnlaget i studien er den åpne høringen som ble gjennomført i Oslo bystyre, ved komite for oppvekst og kunnskap, 10. januar 2019. De som var innkalt til høringen var sittende byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen, avgått direktør for Utdanningsetaten, Astrid Søgnen, og daværende konstituert direktør for Utdanningsetaten, Kari Andreassen. Det er de to førstnevnte sine innlegg og svar i høringen som er trukket ut for videre analyse. I studien er det tatt utgangspunkt i demokratiteori og statsvitenskapelige perspektiver, som er nødvendig for å forstå hvordan maktlinjene er hierarkisk og politisk trukket opp i offentlig sektor. Videre inkluderes Bourdieus maktteori, som belyser kampen om symbolsk kapital og dominans av det sosiale felt. Retorisk teori setter rammene for analyse av språklige virkemidler tatt i bruk av partene, og modell for verdiekvivalenter etter Boltanski og Thevenot, anvendes som verktøy for å analysere hvilken virkelighetsforståelse partene tar utgangspunkt i for egne argumenter og kritikk av motpartens virkelighetsforståelse. Valget av forskningsmetode er falt ned på kritisk diskursanalyse, slik den er videreutviklet av Norman Fairclough – etter hans inspirasjon av blant annet Foucalt og Bourdieu. Metoden harmonerer med det teoretiske rammeverket, i det Fairclough legger vekt på at for å belyse naturaliserte diskurser og virkelighetsforståelser, må en se bak de konkrete utsagnene og lete etter makten bak dem. Det konkluderes i studien med at det som står på spill ved implementering av endring i offentlig sektor, er hvem som vinner diskursdominans i det spennings- og maktforholdet som preger politisk ledelse og den faglige part i underliggende etat eller virksomhet. Des ses at tidligere direktør utfordrer regjerende doxa om hvilken posisjon den faglige part skal ha i forhold til den politiske ledelsen. Spesielt relevant ses konflikten i lys av balansen mellom tillit og kontroll i offentlig styring, der det likevel legges svært stor vekt på administrasjonens nøytralitets- og lojalitetsplikt. Demokratisk og politisk styre, i den diskursformen som kommer til uttrykk i høringen, krever at alle faglige motforestillinger opphører når politiske beslutninger er tatt.