| dc.description.abstract | Fosterhjem er et prioritert tiltak i barnevernet som har som målsetning å redusere antall plasser i barnevernsinstitusjoner til fordel for blant annet en plass i fosterhjem. Fosterhjemsarbeid krever mye arbeid, og er et av de mest sammensatte og kompliserte områdene innen barnevernsarbeid. Det blir lagt stor fokus på fosterhjem, fosterforeldre og fosterbarn, men svært lite om de biologiske barna som tilhører i dette hjemmet og vokser opp sammen med fostersøsken. I Norge, men også generelt på verdensbasis, finnes det lite forskning på dette området med tanke på hvor viktige disse barna egentlig er for å kunne skape en helhet. Når det skal tas en avgjørelse om å bli fosterhjem har disse barna rett til å bli hørt, inkludert og få dele sine egne meninger og tanker da det er deres hjem som skal åpnes opp for noen andre. Det er ikke bare fosterbarnet de åpner opp hjemmet sitt for, men også andre hjelpeinstanser. Familiedynamikken endres, både med forholdet til sine egne foreldre, men også hvordan hverdagen oppleves.
Disse biologiske barna har mye nyttig kunnskap og erfaring å komme med, og vi som profesjonsutøvere burde ta nytte av all informasjonen de har å dele, både positve sider og negative sider. Hvis vi ikke er villig til å ta til oss ny kunnskap og utforske, vil vi ikke kunne utvikle oss videre i arbeidet vårt. For dette er et tema som trenger å bli satt mer fokus på. Ikke bare for de biologiske barna sin skyld, men også for deres egne foreldre og fosterbarna som skal inn i hjemmet. Oppgaven tar utgangspunkt i hvordan det er for disse barna å vokse opp med fostersøsken, men siden det ikke er mulig å belyse alle sider ved problemstillingen min, har hovedområdene vært forholdet til egne foreldre og hvilken innvirkning fostersøsken har på de biologiske barna. | |