Ikke vitner, men direkte ofre: Barn som lever med vold i nære relasjoner

Abstract

Denne bacheloroppgaven vil bidra til å rette fokus mot barnets opplevelser, stemmer og handlinger i familier preget av partnervold mellom foreldrene. Sentralt vil være viktigheten av deres rolle ved vold i nære relasjoner samt viktigheten av å fremme dem som direkte ofre ved nærvær av partnervold og ikke passive ‘’vitner’’.

Videre understrekes det hvordan de negative konsekvensene som følge av traumer og svekkede omsorgsbetingelser tidlig i barneårene har resultert i at traumepsykologien har gått mer i retning av utviklingspsykologien og hvordan barnets traumatiserte hjerne gjør dem tilpasningsdyktige og handlende under voldens dynamikk. Dernest er formålet med studien å belyse hvordan barnet tilpasser seg på en slik måte at de «overlever» belastningene i hjemmet gjennom deres respons og motstand til volden.

Det blir benyttet en litteraturstudie med kvalitativ forskning fra fem fagfellevurderte vitenskapelige artikler. Videre blir Braun og Clarkes (2013) tematiske analyse brukt for å organisere og analysere oppgavens kvalitative data og til slutt presenteres funnene i hovedtemaer og undertemaer for en oversiktlig struktur.

Til slutt viser denne studien at i situasjoner hvor vold og mishandling oppstår mellom barnets foreldre kan dette ha alvorlige konsekvenser for barnet og av den grunn vil det være rimelig å omtale barnet som et direkte offer for vold, fremfor "’vitne" til vold eller "eksponert" for vold. En slik omtale er mangelfull og anerkjenner ikke dem som respekterte enkeltindivider med egne emosjoner og tanker. Dermed har dette signikfikante implikasjoner for praksis for profesjonsarbeidere og videre forskning på temaet.