Hvordan bli felt av PFU: Hvor ligger hodet til journalistene?

Abstract

Temaet for denne oppgaven er de norske mediehusenes håndtering av Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14. Problemstillingen er: «I hvor stor grad begrunner mediehusene sine brudd på VVP-punkt 4.14 med medienes endrede arbeidsvilkår som følge av digitaliseringen i sam-funnet?» For å besvare denne problemstillingen har vi tatt for oss 58 saksbehandlingsrapporter publisert på presse.no. Her har vi sett etter likhetstrekk mellom sakene for å kunne sette dem inn i katego¬rier, og dermed se hvordan mediehusene argumenterer bruddene av punkt 4.14. Ut i forskningen måtte vi likevel se oss nødt til å se på 4.15 i tillegg til 4.14. Våre tanker da vi gikk inn på oppgaven var at mediene ville skylde på tid. Funnene viser likevel at det ikke er like en-kelt som det. De viser oss at saksbehandlingene i Pressens Faglige Utvalg (PFU) er like grå som journalis¬tikken skal etterstrebe. Journalistene vil ikke legge skyld på tidspress, men teorien vi har funnet tilsier likevel at teknologisk utvikling i journalistikken har påvirket arbeidet og viser oss bakenforliggende årsaker som kan ligge til grunne for de mange behandlingene av punkt 4.14.

Et essensielt punkt i denne oppgaven er å se hva som i teorien er etisk riktig, veid opp mot jour-nalistisk praksis i et digitalisert samfunn. Av den grunn trekker vi fram den etiske teorien til Svein Brurås, Kildeutvalget og Jan Thoresen, sammen med undersøkelsne av praktisk arbeid gjort av Helle Sjøvaag og Emili Knutson.

The aim of this project is to assess the Norwegian media houses management of the “Be Wary poster” (no.: Vær Varsom-plakaten (VVP)), section 4.14. The thesis question is: “To what ex-tent do the media houses justify their breaches of VVP article 4.14 with the media’s changed working conditions as a result of the digitalisation in society?” To answer this question, we have considered 58 case processing reports published on presse.no. Assessing the similarities between the cases allowed us to put them into categories, and thus see how the media houses argue the violations of section 4.14. After extensive research we found that in addition to 4.14 we also had to look at 4.15. Our expectations going into this project were that the media would put the blame on time constraints. However, our findings suggest that it is more complex than this. They indicate that the case processing in the Press’ Academic Commission (no.: Pressens Faglige Utvalg (PFU)) is as grey as journalism should strive for. Journalists do not want to blame time pressure. Nevertheless, the subject literature we have found suggests that the techno-logical development has influenced the journalistic work and indicates the underlying reasons that may be essential to the many considerations of appeal in article 4.14.

The objective of this thesis is to see how the ethics considered correct in theory, differentiates to its practice in a digital society. Therefore, we highlight the ethical theory of Svein Brurås, the Source Committee and Jan Thoresen, in addition to the investigations of practical journalism done by Helle Sjøvaag and Emili Knutson.