Hvordan Storbritannia feilet i å erklære nedstenging: En komparativ casestudie av Norge og Storbritania

Abstract

Da WHO erklærte koronaviruset som en global pandemi, handlet de fleste land raskt og innførte en nedstengning for å redde befolkningens liv og helse. Men noen land gjorde det ikke.

Gjennom bruk av en komparativ casestudie, styrt av Boin et al.s teorier om Sense-making og Decision-making, illustrerer denne studien hvordan lederne som hadde ansvaret i Norge og Storbritannia var forskjellige i hvordan de ga mening til situasjonen og hvorfor omfanget og formen på deres test- og sporingsregimer var en viktig del av dette.

Da tiden for å erklære nedstengning kom, var Norge godt forberedt og kunne handle bestemt der Storbritannia ikke var i stand til det samme: Rammet av organisatoriske og kognitive barrierer var Storbritannia plaget av både mangel på informasjon, uheldige risikooppfatninger og en ineffektiv form for lederskap som skapte flere tidkrevende ikke-beslutninger som ytterligere forsinket enhver mulighet til å erklære nedstengning i tide.

When the WHO declared the coronavirus a global pandemic most countries acted quickly and imposed a lockdown to save the lives and health of their populations. But some countries did not.

Through the use of a comparative case study, guided by Boin et al.’s theories on Sense-making and Decision-making, this study illustrates how the leaders in charge in Norway and the United Kingdom differed in how they made sense of the situation and why the scope and form of their testing -and tracking regimes was an important part of this.

When the time for declaring lockdown arrived, Norway was well prepared and could act decisively where the United Kingdom could not: Afflicted by organizational and cognitive barriers the United Kingdom were plagued with both lacking information, unfortunate risk perceptions and an infective form of leadership that created several time-consuming non-decisions that furthered delayed any opportunity to declare lockdown in a timely manner.