| dc.description.abstract | Gjennom en kvantitativ innholdsanalyse av artikler om den sterkt anoreksirammede kunstneren Lene Marie Fossen gir en ekstrem fortelling om anoreksi seg til kjenne. Min konklusjon er at pressedekningen av Selvportrett og Lene Marie Fossen skaper en sykdomsfortelling som både kan bidra til å utfordre og opprettholde tabuer knyttet til anoreksi. På den ene siden kan medienes fascinasjon for de ekstreme historiene bidra til å knytte assosiasjoner om ekstrem tynnhet til lidelsene, som i realiteten rommer mange ulike grader og diagnoser. De mindre ekstreme, men også langt mer utbredte, sykdomstilfellene kan på denne måten bli vanskeligere å oppdage. På den andre siden utfordrer dekningen av Fossen den tradisjonelle helbredelsesfortellingen, som gjør døden til et tabu. Psykisk sykdom med døden til følge er særlig tabubelagt. Til tross for at anoreksi er psykiatriens mest dødelige lidelse, får vi sjelden se ansiktene som representerer dødelighetsstatistikken. | |