Gravide rusmiddelavhengiges opplevelse av den kommunale rusomsorgen

Abstract

Sammendrag Formålet med studien er å utvikle kunnskap om hvordan gravide kvinner med rusmiddelavhengighet opplever kontaktetablering med den kommunale rusomsorgen. Sosialarbeideren både gir omsorg og udøver kontroll overfor gravide kvinner med rusmiddelavhengighet og det er behov for mer kunnskap om hvordan denne praksisen erfares av målgruppen. Det finnes lite teori på dette området, hvor teorien ofte er rettet mot hvordan samfunnet og sosialarbeidere kan og skal ivareta det ufødte fosteret. Det er store mangler på studier som fokuserer på den gravide rusmiddelavhengige, og det foreligger derfor et behov på en utbredt studie med hensikt om å etablere en økt forståelse om oppfølging av gravide rusmiddelavhengige i den kommunale rusomsorgen. I den forbindelse er studiens problemstilling følgende: “Hvordan opplever gravide med rusmiddelavhengighet kontaktetablering med den kommunale rusomsorgen?” For å besvare denne problemstillingen vil diskusjonen baseres på tre forskningsspørsmål; (1) “Hvordan opplever gravide rusmiddelavhengige den informasjonsflyten de må forholde seg til i møte med den kommunale rusomsorgen?”, (2) “Hvordan opplever gravide rusmiddelavhengige sammenhengen mellom forventninger og autonomi i kontaktetableringsfasen?”, og (3) “På hvilke måter har relasjonen mellom gravide rusmiddelavhengige og sosialarbeider betydning for behandlingsforløpet?”. Oppgavens diskusjon baseres på fire dybdeintervjuer med informanter med erfaring med kontaktetablering i den kommunale rusomsorgen. Datainnsamlingen, tidligere forskning og teorier om håndtering av gravide rusmiddelavhengige skal danne grunnlaget for å diskutere problemstillingen og tilhørende forskningsspørsmål. Studiens analyse viste at gravide rusmiddelavhengige opplever at kontaktetableringen med den kommunale rusomsorgen er generell og kontrollerende. Det er for lite tilpasning til den enkelte brukeren, og fokuset baseres mer på fosteret enn brukeren. I tillegg tydeliggjøres det et behov for en bedre samhandling mellom de ulike instansene brukeren må forholde seg i løpet av graviditeten. Samtidig viste også analysen at kontaktetableringen med den kommunale 4 rusomsorgen oppleves som en brobygger for brukeren, hvor brukeren får motivasjon og støtte fra sosialarbeideren til å gjennomføre et rusfritt svangerskap. Konklusjonen kan brukes som et verktøy til sosialarbeidere til mer kunnskap og veiledning for hvordan sosialarbeidere kan bruke helsetjenestens rammeverk på en best mulig måte i en allerede krevende og utfordrende tid.