Dokumentarisk sannhet - en hybrid utforskning

Abstract

Mange har kritisert begrepet “dokumentar” for å gi et falskt skinn av objektivitet. Begrepet – som stammer fra John Griersons beskrivelse av en Flaherty film som en film med en viss “dokumentarisk verdi” – har likevel holdt seg. Kriteriene for å kalle en film dokumentar har variert historisk. Fra den tidlige dokumentarens hyppige bruk av rekonstruksjoner, via den observerende dokumentarens krav om å filme livet slik det utfolder seg uregissert, til en moderne revitalisering av rekonstruksjoner og teknikker hentet fra spillefilmen. Vi opplever nå en ny trend med filmer som ligger i skjæringspunktet mellom dokumentarfilm og fiksjonsfilm Denne trenden er ikke ukontroversiell, og kritikere hevder dokumentarbegrepet vannes ut. En årsak til kontroversen, mener jeg, er dokumentarbegrepets sterke påstand om sannhet. Når grensene blir uklare trues også dokumentarfilmens troverdighet som sann.

Denne oppgaven er en utforskning av begrepet dokumentarisk sannhet. Jeg nærmer meg spørsmålet på to måter. Først ved å systematisere noen sentrale perspektiver på sannhetsbegrepet i dokumentarfilm, - og de sentrale skillelinjene opp mot fiksjon - slik de framgår av diskusjoner i media og i faglitteraturen. Deretter vil jeg se hva slags perspektiver en nærlesning av hybridfilmen Gjenforeningen av Anna Odell, kan gi på begrepet "dokumentarisk sannhet".