| dc.description.abstract | Begrepene folkehelse og folkehelsearbeid har utviklet seg de siste århundrene. Tidligere var fokuset på befolkningens fysiske helse og hvordan man kunne forebygge smittsomme sykdommer. Per dags dato har denne oppfatningen endret seg betraktelig, og det har oppstått en erkjennelse av at folkehelse er så mye mer, og at den blir påvirket av alle de ulike aspektene i et menneskets liv. Stavanger kommune har i sin kommuneplan 2014-2029 og andre dokumenter påpekt viktigheten av en god folkehelse blant innbyggerne, og viser til at tverrsektorielle samarbeid er nødvendig for å utjevne sosiale forskjeller. Kommunen har siden 2002 avholdt levekårsundersøkelser for å avdekke geografiske forskjeller med tanke på innbyggernes levekårsutfordringer Resultatene av undersøkelsene viser at til tross fra innsats fra Stavanger kommune gjennom årene, har levekårssonene i Storhaug bydel skåret lavt på disse undersøkelsene, og at det er en opphopning av levekårsutfordringer i dette området.
Folkehelsearbeid krever en bred tilnærming og fordrer at ulike avdelinger i kommunen samarbeider for å oppnå målet om en bedret folkehelse for Stavangers befolkning. Formålet med min studie er å erverve en dypere forståelse for hvorfor kommunen ikke har klart å endre den negative trenden på Storhaug tidligere, og hvilke faktorer som har vist seg å skape utfordringer med tanke på oppfølgning av levekårsundersøkelsene. Jeg ønsker også å se nærmere på prosjektet Levekårsløft på Storhaug, som har som mål å forbedre levekårene for beboerne på Storhaug, og hvilke utfordringer og muligheter den tverrsektorielle nettverksorganiseringen medfører for kommunens gjennomføringsevne. Problemstillingen min lyder som følger:
«Hvordan mener de ansatte i Stavanger kommune at det tverrsektorielle samarbeidet praktiseres i forhold til sosial utjevning og levekårsforbedring i Storhaug bydel, og hvilke muligheter og utfordringer møter prosjektet Levekårsløft på Storhaug for målet om å forbedre levekårene?»
Jeg valgte en kvalitativ tilnærming for å best mulig kunne besvare denne problemstillingen, hvor jeg gjennom intervjuer med informanter tilknyttet prosjektet stilte aktuelle spørsmål for å belyse temaet. Empirien har blitt sett i sammenheng med de tre ulike perspektiver på organisasjon og ledelse som er pensum på mitt masterstudie; det instrumentelle, institusjonelle og det nyinstitusjonell perspektivet.
Hovedfunnene fra min studie er at tilsynelatende Stavanger kommune ikke har fulgt opp levekårsundersøkelsene fra 2002 gjennom utstrakt tverrsektorielt samarbeid og omfattende virkemiddelbruk. Utfordringene som har eksistert med tanke på denne oppfølgningen ble beskrevet av informantene som manglende kultur for tverrsektorielle tiltak rettet mot geografisk avgrensede områder, samt at Stavanger kommune tradisjonellt sett er sektororganisert. Kommunen vedtok i 2012 Levekårsløftet på Storhaug, som er et nettverksorganisert prosjekt som står på sidelinjen av den formelle linje- og sektorstrukturen. Informantene påpeker at prosjektet er godt organisert, samt at aktører har fått god informasjon omkring prosjektets målsetting og rammer. Mine informanter har tilsynelatende ikke kjennskap til tidligere nettverksorganiserte prosjekter i Stavanger kommune, men er positive til organiseringen, og mener den er hensiktsmessig for å kunne utjevne sosiale forskjeller i bydelen Storhaug.
Informantene beskriver de ulike avdelingenes engasjement i både oppfølgningen av levekårsundersøkelsene, samt med tanke på Levekårsløftet på Storhaug som varierende. Samt at det eksisterer uklarheter omkring hvordan levekårsundersøkelsene skal anvendes i praksis og usikkerhet for hvordan nettverksstrukturen skal fungere i det daglige virke. Ifølge det instrumentelle perspektivet kan dette ha årsak i at de strukturelle rammene ikke er tilpasset problemstillingen, samt at man også må ta hensyn til den eksisterende organisasjonskulturen som råder i Stavanger kommune for at organisasjonsoppskriften skal få styrende virkning i daglig virke. For å skape en holdningsendring er det ikke nok å kun utføre endringer med tanke på de strukturelle rammene, man må også ta hensyn til kulturen, og subkulturene som eksisterer i kommunen for å skape en endring. Det fremstår som at organisasjonsoppskriften som omhandler nettverksorganisering er fremmed for organisasjonsmedlemmene, samtidig som det er fremmed for dem å samarbeide omkring en bred problemstilling som folkehelseperspektivet er.
Stavanger kommune har gjennom sin kommuneplan, samt strategiplan for folkehelse, påpekt viktigheten av at folkehelseperspektivet skal ligge til grunn for all fremtidig planlegging. De har gjennom disse dokumentene forsøkt å endre organisasjonens misjon for at medlemmene skal ivareta og fremme folkehelse i sitt virke, samtidig som de har startet opp prosjektet Levekårsløft på Storhaug. Min studie viser altså at man bør ta hensyn til både instrumentelle, institusjonelle og nyinstitusjonelle perspektivet og se disse i sammenheng for å bli i stand til å skape en endring. | nb_NO |
