| dc.description.abstract | Denne oppgaven har utforsket hvordan ansatte i barneverntjenesten forstår, erfarer og vurderer nytten av råd og veiledning som hjelpetiltak. Selv om råd og veiledning er det mest brukte hjelpetiltaket i Norge, er det begrenset forskning om innhold og virkninger av tiltaket.
Oppgaven er en kvalitativ studie av barnevernsarbeideres forståelser og erfaringer rundt det å gi råd og veiledning til familier. Datamaterialet består av fem semistrukturerte intervju av barnevernansatte, som er blitt transkribert og analysert gjennom en tematisk analyse. Den vitenskapelige forankringen i oppgaven baserer seg på sosial konstruktivisme.
Oppgavens teoretiske forankring tar utgangspunkt i Bronfenbrenner sin bioøkologiske modell som beskriver utvikling og vekst som en gjensidig påvirkningsprosess mellom individ og miljø. Videre har jeg valgt å bruke veiledningsteori, samt Shulman sin interaksjonsmodell hvor oppmerksomheten rettes mot interaksjonen mellom den hjelpesøkende og hjelperen.
Funnene viste at råd og veiledning blant informantene forstås som et vidt og diffust begrep, som må tolkes av den enkelte barnevernansatt. Oppgaven drøfter om det åpner for muligheter eller begrenser effekten av tiltaket når råd og veiledning er diffust. Analysen viste at barnevernsarbeiderne opplevde å mangle tid, kapasitet og retningslinjer for å gjøre et godt barnevernsfaglig arbeid, som tyder på at organisatoriske forhold kan påvirke kvaliteten på tiltaket. Relasjon og tillit viste seg å ha stor betydning for godt samarbeid med familiene, ifølge informantene. Oppgaven drøfter om relasjonens kvalitet kan være en indikator på tiltakets effekt, samt om barnevernsarbeiderne har den nødvendige kunnskapen og organisatoriske rammene for å følge opp tiltaket tilstrekkelig. | |