| dc.description.abstract | Denne oppgaven undersøker hvordan økt bruk av hjemmekontor påvirker arbeidstakeres muligheter for innflytelse. Den tar spesielt for seg hvordan økt fysisk avstand og nye kommunikasjonskanaler kan påvirke maktfordelingen i organisasjoner.
For å svare på problemstillingen ble det benyttet sekundære kilder. Drøftingen av arbeidstakeres muligheter for innflytelse er basert på studier av hjemmekontors konsekvenser for autonomi, kontrollbruk, samhandling og samarbeid med tillitsvalgte. Det vises til tre ulike systemiske former for makt (Lawrence et al., 2001), som muligens kan påvirkes av hjemmekontor. Disse er strukturmakt, normativ makt og ideologisk makt (Jacobsen & Thorsvik, 2019, s. 160-161). De tre formene for systemisk makt blir i undersøkelsen drøftet i lys av Bourdieus teori om maktfordeling i samfunnet, med særlig vekt på hans kapital-begrep (Bugge, 2001).
Funn viser at hjemmekontor i ansattes eget perspektiv medfører økt innflytelse over eget arbeid (Drange et al., 2020; Ødegaard & Andersen, 2021; Krane et al., 2021), at den uformelle samhandlingen mellom arbeidstakere blir redusert fra hjemmekontor (Knardahl, 2020; Paoli, 2020), og at kommunikasjon med tillitsvalgte blir noe svekket (Ødegaard & Andersen, 2020; Ingelsrud & Bernstrøm, 2021). Analysen konkluderer med at hjemmekontor kan medføre endringer i ansattes innflytelse, men at det er situasjonsspesifikt om den øker eller svekkes. Det avhenger blant annet av hvor stor del av arbeidsstokken som benytter seg av hjemmekontor, og hvor ofte det benyttes, samt hvordan maktforholdene i organisasjoner var utformet i utgangspunktet. Generelt synes et mønster om at hjemmekontor medfører økt innflytelse over eget arbeid og organiseringen av dette, men svekket innflytelse over andres arbeid og svekket innflytelse over utformingen av organisasjonsstrukturen. | |
