| dc.description.abstract | Kravet om faglig forsvarlighet ved utøving av profesjonsarbeid innebærer at sosialarbeideren må handle i tråd med sosialfaglig kompetanse, etikk og juridisk arbeid (Pedersen & Nortvedt, 2020, s. 39). I møte med mennesker med psykisk utviklingshemming kreves det både kunnskap og kompetanse. Lovverket gir rom for skjønn, og det er her etikken spiller en vesentlig rolle. Sosialarbeidere har et overordnet ansvar for å bistå mennesker som ikke kan ivareta egne behov og interesser (FO, 2015, s. 5). I tilfeller der det ikke foreligger klare svar om hva som er rett og galt, blir sosialarbeideren utfordret til å tenke etisk. Etisk kompetanse hjelper tjenesteyterne med å ta veloverveide avgjørelser (Førde et al., 2017, s. 43). I profesjoner der personlige verdier og egne prinsipper kan komme i interessekonflikt med brukerne sine meninger, er yrkesetikken et etisk kompass som kan hjelpe sosialarbeideren med å ta de rette beslutningene på vegne av brukeren (Berg, Ellingsen, Levin & Kleppe, 2015, s. 21). Kjennskap til lovhjemler som regulerer helse- og sosialfaglig arbeid, samt evne til å foreta skjønnsmessige vurderinger forutsetter etisk bevisstgjøring i møte med brukerne (FO, 2015, s. 3). Bruk av tvang ved yting av helsehjelp reiser vanskelige spørsmål, både etisk og juridisk. Hvorfor skal selvbestemmelse veie tyngst? Og i hvilke situasjoner er tvang forsvarlig, både juridisk og etisk? | en_US |
