"Det er noe å med å ha faget sitt og kompetansen, men å ha med hjertet." - en studie om barnevernsarbeideres erfaringer med flerkulturell kompetanse

Abstract

Det etniske og kulturelle mangfoldet i Norge har økt betydelig de siste årene. Det har ført til økt etterspørsel av kulturkompetanse i det norske barnevernet. Forskning tyder på at barnevernsarbeidere opplever særskilte utfordringer i samhandling med minoritetsfamilier. Denne studien omhandler hvordan barnevernsarbeidere tar i bruk sin kunnskap i møte med etniske minoritetsfamilier. Formålet er å få innsikt i hvordan barnevernsarbeidere utøver kulturkompetanse. Det gjøres ved å kaste lys på deres kunnskap og erfaringer innen feltet. Studiens metode baserer seg på semistrukturerte forskningsintervjuer med 5 barnevernsarbeidere ved ulike kommuner. Det ble gjort i tråd med et hermeneutisk og fenomenologisk vitenskapsteoretisk perspektiv. En fellesnevner for utvalget var at alle har arbeidet med minoritetsfamilier og direkte berører tematikken. Det empiriske grunnlaget blir drøftet i lys av kompetansetrekant og andreperspektivet med særlig vekt på kulturforståelse og kultursensitivitet. Gode og robuste terapeutiske allianser formes av måten hjelperen håndterer utfordringer som kommer i løpet av hjelpeprosessen. Dette gjelder også i barnevernssaker. Barnevernsarbeidere i studien forteller at relasjonsarbeid med minoritetsfamilier kan by noen kjente og ukjente utfordringer. Følgende utfordringer ble nevnt: • Frykt for barnevernet • Manglende informasjon om barnevernet • Manglende systemforståelse • Språkbarrierer og bruk av tolk Frykten minoritetsfamilier opplever for det norske barnevernet henger ofte sammen med manglende informasjon og systemforståelse. Barnevernsarbeidere tar i bruk særskilte tilnærminger og strategier for å eliminere hindringene som oppstår. Videre uttrykker barnevernsarbeidere i studien to viktige faktorer for å skape gode og bærekraftige relasjoner med minoritetsfamilier: tillit og trygghet. Barnevernsarbeidere vektlegger deres personlige kompetanse som en viktig brobygger for samhandlinger med minoritetsfamilier. Egenskaper som åpenhet, nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse og evnen til å sette seg i familiens situasjon blir poengtert som avgjørende.