Fornybarenergi på agendaen? Bærekraftsmålene i et demokrati og et autokrati

Abstract

Formålet med denne artikkelen har vært å undersøke Kinas og Indias fremgang med klimaorienterte bærekraftige utviklingsmål for å se om det er noen forskjell i hvordan en autokratisk og en demokratisk stat håndterer disse problemene. Hovedpunktene i oppgaven har vært å se nærmere på dagens situasjon, tiltakene som er gjort og å undersøke hvordan fremtidige scenarier kan se ut. Angående dette har oppgaven forsøkt å svare på spørsmålet om "hvorfor burde demokratier prestere bedre på de klimaorienterte bærekrafts målene enn autokratier?". Teorien denne artikkelen bygger på er presentert av Acemoglu & Robinson i boken Why nations fail, der de presenterer teorien om at institusjoner om de er enten inkluderende eller ekstraktive vil føre til en nasjon i velstand eller fattigdom. Jeg utbroderer denne teorien ved å introdusere politiske systemer inn i ligningen for å se om det kan være velstående utvikling i et utvinningsland og fattigdoms utvikling i et inkluderende land. Resultatene fra dataene jeg har samlet inn har styrket teorien om institusjonsbasert velstand eller fattigdom i noen tilfeller, men det er tegn på at en autokratisk stat kan oppnå en form for velstand med et minimalt antall inkluderende institusjoner. Det har også blitt klart at veien og strategien for å oppnå en grønn energiomstilling er ganske lik i begge politiske systemer, med søkelys på vekst som sentralt fokus for begge landene.

The purpose of this paper has been to investigate China and India’s progress on climate oriented sustainable development goals to see if there is any difference in how an autocratic and a democratic state handles these issues. The focal points of the paper have been to look into the current situation, the measures made and to investigate what future scenarios might look like. Regarding this the paper has sought to answer the question as to “why should democracies perform better at the climate-oriented SDGs than autocracies?”. The theory this paper builds on is presented by Acemoglu & Robinson in the book Why nations fail, where they present the theory of institutions being either inclusive or extractive will lead to a nation in prosperity or poverty, I add to this theory by introducing political systems into the equation to see if there can be prosperous development in an extractive country and poverty in an inclusive country. The results from the data I have collected have strengthened the theory of institution-based prosperity or poverty in some cases, but there are signs that an autocratic state can achieve some form of prosperity with a minimal number of inclusive institutions. It has also become clear that the path and strategy of achieving a green energy transition is quite similar in both political systems, with a focus on growth being the central focal of both countries.