| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om lokalt selvstyre og spenningen som noen ganger oppstår mellom stat og kommune. Jeg har satt søkelys på arealforvaltning, avgrenset til landbruksområder, der kommunen og staten har et felles ansvar for å planlegge og forvalte bruken av arealene.
Jeg ville se på hvordan hensynet til lokaldemokrati basert på nærhet er avstemt mot statens interesser og mål for landbruksområdet. Hensikten er å se etter hvordan uenigheter om løsninger kan knyttes til myndighet og vurdering av mål og virkemidler.
Det teoretiske grunnlaget tar utgangspunkt i enhetsstaten og avledet statsmakt. Styringsmodeller mellom stat og kommune uttrykt som delegasjon og integrasjon, samt spenningspotensialet som kan forklares ut fra disse, er innfallsport.
Jeg har tatt utgangspunkt i to konkrete eksempler på saker som har vært omstridt og omtalt i media. To kommuner i Rogaland som fikk sine vedtak omgjort av statsforvalteren brakte sakene inn til kommunaldepartementet, som opphevet omgjøringen i favør av kommunene. Jeg ville se på forskjellene i argumentasjonen og vurderingene på de ulike nivåene, om disse kunne si noe om vurderinger av måloppnåelse. For å kunne gjøre disse vurderingene var det nødvendig å avdekke hvordan delegasjon av myndighet, kriterier for medvirkning og samarbeid, samt oppstilling av de relevante målene for landbrukspolitikken er fastsatt. Studien innledes derfor med en gjennomgang og oversikt over delegasjon av myndighet i lov, samt føringer for fortolkinger i lovforarbeider. Jeg ser også til bidrag om nasjonale interesser og innhold i begreper i politikkutforming.
Teorien, metoden og det empiriske grunnlaget ligger til grunn for drøftingene av funnene.
Gjennomgangen av lovgrunnlaget viste ulik grad av delegasjon mellom jordloven og plan- og bygningsloven. Definisjonen av mål for politikkområdet er klar, uenigheten synes å være hvordan de ulike nivåene oppfatter målene, og hva som er rette virkemiddel. Kommunen er delegert myndighet til forvaltning og skjønnsutøvelse etter jordloven, også ved forvaltning av LNF – områder etter plan- og bygningsloven. Plan og bygningslovens forarbeider innskrenker imidlertid det kommunale skjønnet ved behandlinger etter denne loven. Konklusjonen understøtter teorien om at spenninger mellom forvaltningsnivåene kan oppstå som en konsekvens av hvordan myndighet er delegert. | |
