Effektiv krisehåndtering: den norske tilnærmingen

Abstract

Fra tid til annen vil vi bli rammet av naturkatastrofer som krever effektiv krisehåndtering for å forhindre tap av liv og grunnleggende verdier. Dette gjør det avgjørende for politikerne å bestemme hvilke prinsipper for krisehåndtering som skal gjelde. Det finnes ulike tilnærminger til krisehåndtering, og det diskuteres om det best gjøres gjennom en sentralisert eller desentralisert tilnærming. Tilnærminger til krisehåndtering er relevant for den politiske dagsorden og har oppstått som følge av endringer i det nasjonale og internasjonale politiske klimaet som følge av ulike kriser. Det er flere måter å definere sentralisering og desentralisering på, og det kan avgrenses ved å undersøke elementer som nivå på beslutningstaking, inkludering av sivile organisasjoner og syn på improvisasjon og avvik fra beredskapsplaner. Hensikten med denne besvarelsen er å undersøke hvordan beslutningstakere mest effektivt kan sikre effektiv akutt krisehåndtering ved å undersøke dagens politiske diskurs om krisehåndtering, hvordan dette kommer til uttrykk i faktisk krisehåndtering, og hva konsekvensene av dette er. Dette gjøres ved å undersøke hvordan teori om desentralisering og sentralisering anvendes i krisehåndtering i Norge ved å analysere de norske beredskapsprinsippene og utforske et case fra kvikkleireskredet i Gjerdrum kommune i 2020. Oppgaven viser at det finnes utfordringer knyttet til tilnærmingen som benyttes som et grunnlag for krisehåndtering i Norge, og at det eventuelt bør tas mer hensyn til hvilken type krise som gjelder ved valg av tilnærming.

From time to time we will be struck by natural disasters that require effective crisis management to prevent loss of life and fundamental values. This makes it crucial for politicians to decide which principles for crisis management should apply. There are different approaches to crisis management, and it is debated whether it is most efficiently done through a centralized or decentralized approach. Approaches to crisis management is relevant for the political agenda and has emerged as a result of changes in the national and international political climate. Centralization and decentralization can be defined in several ways, and it can be delineated by examining elements such as authority structures, inclusion of civil organizations and the view of deviations and improvisation of contingency plans. The purpose of this thesis is to examine how policymakers can ensure effective acute crisis management by examining the current political discourse regarding crisis management, how this is manifested in actual crisis management, and what the consequences of the management is. This is done by investigating the Norwegian preparedness principles and exploring a case from a landslide in Gjerdrum municipality in 2020. The results from the analysis in this thesis suggests that there are challenges linked to the approach used as a basis for crisis management in Norway, and more consideration must possibly be given to the type of crisis and its extensiveness when choosing an approach.