| dc.description.abstract | Dette prosjektet er en kvalitativ sosiologisk studie av hvordan leger og sykepleiere opprettholder eget selv og respektabilitet i den vanskelige samtalen med pasienten.
Empiri og teori er innhentet ved bruk av kvalitative semistrukturerte intervjuer og litteraturstudie. Deltakerne i intervjuene er en lege og tre sykepleiere ved en spesialhelseavdeling for kreftsykdom. Det ble brukt strategisk utvalg i rekrutteringen av deltakerne.
Erving Goffman`s mikrointeraksjonisme og Arlie Hochschild`s begrep «emotional labour», danner det teoretiske bakteppet for prosjektet.
Den vanskelige samtalen hvor pasienten får budskapet om alvorlig, potensielt dødelig sykdom er preget av vanskelige følelser. Som budbringere opplever legen og sykepleierne at trygghet er en viktig faktor for opprettholdelse av eget selv og respektabilitet. Det ukrenkelige og hellige selvet er under konstant trussel, og strategier som «face-work» og spesielt erfaring viser seg å være avgjørende i denne prosessen.
Ansikt–til–ansikt interaksjoner krever at aktørene har en felles oppfatning av situasjonen. Gjennom gjensidig verdighet og respekt viser aktørene god og taktfull oppførsel, som danner grunnlaget for at samhandlingen opprettholdes.
Legen og sykepleierne spiller ut yrkesrollen frontstage blant pasienter og pårørende. Backstage på medisinrommet er det rom for de ekte og nære følelsene.
Vi lever i en tid som er preget av resultatstyring og effektivitet. Legen og sykepleierne opplever et sterkt tidspress, noe som er til hinder for deres følelsesarbeid. Markedsstyring og new public management har bidratt til effektivisering av spesialhelsetjenesten, men flere aktører mener vi nå bør dra i nødbremsen.
Markedsstyring og resultatfokus må erstattes med kvalitet, god faglighet, nok tid til
pasienten og ivaretakelse av helsepersonell. | |
